Som selvutnevnt ambassadør for bygda, som en talsmann for et levende distrikt Norge syns jeg det er lurt å sette i gang noen tankeprosesser sånn nå like etter valget. Nå skal jeg ikke kaste sten i glasshus. Jeg bor og oppholder meg både i by, og på landet. Jeg trives godt med det. Det å kunne nyte storbyens mange tilbud samt trekke pusten og nyte livet på landsbygda. På mange måter kjennes det ofte som at jeg er i by eksil og jeg innrømmer gledelig at livet utenfor storbyene har mye mer verdi, for meg. Jeg er redd for at den negative utvikling av bygde Norge ikke skal snu. Hva er Norge uten levende bygder.
Fakta er at Norsk distriktspolitikk har ikke fungert som den var tenkt. Heller motsatt, den har nesten vært en katastrofe. Det har vært en sammenhengene negativ utvikling langt tilbake i tid. Mens politikere bruker tid på å diskutere symbolsaker, bor folk stadig mer sentralisert. Særlig i nord går utviklingen den gale veien. Er det ikke tid for å tenke helt nytt i distriktspolitikken? Helt nytt, og det haster.
Når distriktspolitikk diskuteres i Norge består det stort sett av to leire. På den ene siden har man de som representerer periferien og kjemper mot endringer som oppfattes som sentraliserende. Reformer som handler om robuste kommuner, politidistrikt eller fylkeskommuner blir sett på som et dekke for økt sentralisering. Det samme gjør enhver endring av distriktspolitiske virkemidler. Få evner å se helheten og ikke minst den gjensidige verdien og betydningen vi har av by og land hånd i hånd i AS Norge.
Et godt utgangspunkt for en ny distriktspolitikk burde være å erkjenne svakhetene ved den politikken som har vært ført. Det er tvilsomt om mer av det samme er det som skal til for å snu trenden i norske distriktskommuner. Om vi virkelig mener at det skal bo mennesker i nord om 20 – 30 år. Hvorfor gjør man ikke tiltak som er enda mer målrettet. Mindre skatt, billigere flyreiser, ja det går faktisk ikke tog i nord, om man ikke skal fra Fauske til Bodø, eller fra Narvik til Riksgränsen. Billigere hurtigbåter og ferger. Og for de som ønsker det, Syden og solstøtte kr 5000 hver år per fastboende i kommuner under 5000 innbyggere… alt er mulig, bare viljen er der.
Skattfritak for oppstartsbedrifter. Støtte som øker i tråd men antall ansatte. Fri barnehager og fritidstilbud. Raske politiske prosesser. Unngå diskusjoner om bagateller. Tilretteleggelse for næringsdrift. I dag er mange små kommuner best på eiendomsskatt, de har høyeste mulig skatt på fritidseiendommer. Mange mindre kommuner er veldige gode på krangler og diskusjoner som bare rammer det som er mulig å få til. Janteloven blomster og alle vil og ha, istedenfor å heie på nabobygda gjør man alt for å drepe, eller aller best få hindret alt, og alle. Det blir latterlig når man kan enes selv om lovpålagte oppgaver og lokalisering settes over resultatet.
Tenkt å fremme et næringsliv som kan overleve basert på primærnæringene og skape grobunn for helårsturisme. Tank om vi kan produsere mer av maten vi trenger og være en foregangsland for kort reist. Ja det kan være det koster, men om bygda har en verdi forsvinner den fort når alt gror igjen. Jeg vet at kommunens rolle som tilrettelegger for næringsutvikling er ikke en lovpålagt oppgave. Like fullt er denne rollen en sentral del av kommunenes samlede engasjement innen lokal samfunnsutvikling. Og svært lurt om man ønskes å lykkes, skjer det ingen ting fortsetter bare utviklingen, den gale veien.
Myk og hard utvikling. I denne kompliserte situasjonen foregår det aktiv og lovende nytenkning – noen steder. De beste bygdene har skjønt at de må gjøre sine steder gode på to måter – både ved å utvikle interessante arbeidsplasser og ved å skape romslige mentale forhold. Blant annet gjennom beslutningstagere som belønner nyskaping og greier å tiltrekke seg to grupper som ellers flytter fra eller ikke kommer tilbake til bygdene sine: Unge kvinner og folk med høy utdanning.
Mens politikere fortsetter å bruke tid på å diskutere strukturer og symboler, skjer det betydelige endringer som innebærer stadig mer sentralisering. Det som skaper sentralisering er ikke om det er 360 eller 420 kommuner og 11 eller 16 fylkeskommuner, men at stadig flere unge voksne, og spesielt kvinner, velger å ikke bosette seg i distriktene. Det er ikke sikkert at denne trenden lar seg endre av politikk, men det er kanskje verdt å prøve med noen nye tanker i distriktspolitikken? Få vekk all smålighet, støtte og løse sammen. Ja til nytenking, og hvorfor ikke solstøtte….?
Bjørn Wiik, november 2021.
