Fredag er det klart for et årets store høydepunkter, VM i langsjakk mellom regjerende verdensmester Magnus Carlsen og utfordrer Fabiano Caruana. Det blir sakte-TV på NRK helt frem til slutten av november, jippi!!! En idrettsgren som egentlig ikke er en idrett, men et tanke- og strategispill i min definisjon. Ikke så nøye hva det er, det viktigste er å prøve å forstå hva som fasinerer og får nordmenn som kan sjakk (de er i mindretall, selv om mange tror de er eksperter) og meg som ikke skjønner noe av spillet til å sitte timevis fremfor TV og bare vente på det trekket! I sjakk, den stilleste av alle «idretter», er det til å forstå? Sjakkbrettet, tenksomhetens idrettsarena, en arena for spillere der tiden ikke går og kommer, den bare er der som en ramme i spenningsøyeblikket, der det egentlig ikke skjer noe før det etter mange lange timer plutselig er over, og «pilen» dirrer fascinerende!
Det er blitt et mysterium for resten av verden: Hvorfor sitter hundretusener av nordmenn oppe både dag og natta og ser på brettspill? Teorien er at fenomenet Magnus Carlsen har fått vanlige folk til å åpne øynene for en verden som egentlig alltid har vært ganske spennende? Det er det egentlig mye action i at det nesten ikke skjer noe. Er det bare det at Magnus Carlsen er et geni eller er det et savn etter mer tanke og strategi som ikke er fotball, støy og kjappe endringer? Er det fordi vi ønsker oss en annen dramatikk i livet? Det høres litt rart ut, jeg skjønner det, å kalle sjakk «dramatisk», for det er tross alt snakk om 32 brikker på et brett. Dramatikk og action som går så sakte, og hva mer er, de aller fleste seerne – i hvert fall når seertallene er såpass høye som de var under de forrige VM-finalene – har ingen forutsetninger for å forstå stillingene særlig dypt. De aller fleste, inkludert meg, er rett og slett bortimot helt uvitende om det de ser på, selv om vi vet hvordan brikkene flyttes.
Jeg vet ikke, det jeg vet og det holder for meg er at jeg gleder meg til sjakk VM 2018. Gleder meg til å følge timevis med sakte TV. Det er egentlig helt fantatisk at man kan gå seg en tur, dra å handle, reise en flytur og bare komme tilbake i sofaen og fortsatt er spillet i gang – fascinerende! Sjakk er ulidelig kjedelig. Sjakk er sært, det. Ikke bare spillet, men også spillerne, for ikke å glemme kommentatorene! Den ene pussigere enn den andre – med talefeil, colabriller, monotone stemmer i ugreie tonelag, og med en dypt inderlig tilnærming til det som foregår der på brettet som, om man skal være ærlig, grenser mot avvik. Er det rart vi sitter som klistret til skjermen, i time etter time og elsker det og alt det sære!
Ja til sjakk, ja til sakte TV, vi trenger mer sjakk i verden, måtte partiene aldri ta slutt og måtte det største geniet vinne, jeg sier konge til etter eller annet og sjakk matt, ser på pilen og roper YES Magnus, YES Magnus!
Og til slutt, endelig et VM som ikke er lokalt skirenn i nordiske grener med eller uten red bull og solkrem for lepper. 32 brikker, Magnus og Fabiano.
Tid for sakte action, fordi vi behøver det!
Bjørn Wiik, november 2018.
