I dagens samfunnet skal du prestere, ikke bare overfor deg selv, men også for andre rundt deg. Forventningene og stereotypene som mennesker venner seg til med henhold til deg, skal tilfredsstilles. Ofte når jeg var yngre opplevde jeg selv å bli den mennesker tror jeg er, ikke den jeg egentlig var. Fortsatt tror jeg man setter meg i en rolle, om jeg vil være i den eller ikke. Jeg må stadig ta med i å tenke at jeg skal huske at jeg bare ser litt av et menneske, de aller fleste er så mye mer. Heldigvis.
Svært mange har skyhøye forventinger til seg selv, livet og hva de kan utrette. Det er en problemstilling som kan overføres til en rekke ulike situasjoner, ung som voksen. Mange av oss lever i et prestasjonsliv, der ingen ting noen gang blir godt nok, i alle fall ikke lengre enn en liten stund. Tenkt for et fattig liv om vi ikke kan glede oss over de små tingene, hver dag, lenge. Mulig ser vi også en trend i arbeidslivet, jo mer opptatt vi blir av trivsel, jo dårlige blir trivselen?
Forventningspress, Jeg snakker om forventninger, men finnes egentlig disse forventningene eller skapes de av oss selv? Jeg vil si begge deler. Mange forventninger skapes ut fra hvordan vi framstår overfor andre mennesker. Disse er ikke nødvendigvis negative, men har du egentlig lov av samfunnet til å gjøre akkurat slik som du vil og si nei når du må si nei?
Det er en vesensforskjell mellom det å ta ansvar for eget liv og det å være selvopptatt. Selvopptatte mennesker er en stor utfordring på alle livets områder – både i familie, arbeidet og samfunn. For å være en god lagspiller må man først lære å ta ansvar for egne valg, behov og muligheter.
Tror vi alle kjenner en eller flere som ikke faller helt inn under det «normale». Jeg treffer mange kreative mennesker, som har latt seg forme i det normale. Gode mennesker som er blitt både gråe og kjedelig. Med masse løpende kreative tanker som ikke får utløp. En bekjente av meg beskrev i livets siste fase, det jeg angrer mest er årene med skiboks på taket.
Vi alle gjør jo opp en mening selv om hvordan vi burde være og hvordan vi vil framstå for andre. Samfunnet, familie og venner forteller oss at vi skal gjøre slik vi vil selv, men når vi faktisk gjør det er plutselig ikke det riktig det heller. Er det negativt å tenke på seg selv først og velge å putte seg selv først noen ganger? Poenget mitt er det at man ikke kan gjøre alt som andre vil at en skal gjøre. Noen ganger må man si nei og gå ut av den lille, svarte og hvite boksen. Kanskje må man skape en gråsone for seg selv som andre må akseptere.
Å være selvopptatt er negativt, men å aldri tenke på seg selv og hva man selv vil er jo også negativt. Det passer aldri dårlig med å avslutte med visdom fra Per Fugelli. Han oppfordrer oss til å finne og respektere vår egen kropp, egne evner og verdier, å være vår egen målestokk. Finne våre egne grenser. Slik blir livet ditt fylt med mer glede, villere lek og forholdet til andre mennesker romsligere. Det kan ikke blir bedre, Nam Nam Per.
Bjørn Wiik, mars 2021.
