Er det grublingen i dagens samfunn som gjør oss alle til geni, eller blir vi bare litt smågale? Jeg har i flere blogger skrevet om at jeg ønsker at vi er mer gal. At vi er som laksen går mot strømmen. Jeg har prøvet, og prøver å ære og fremsnakke de som fremstår som gale og annerledestenkende. Og jeg gir meg aldri, mer galskap takk! Det lover jeg.
Ikke sånn Donald Trumf galskap. Ikke sånn galskap som involverer at det går utover noen, men sånn dagligdagsgalskap, sånn små galskap ting som gjør oss til ulike, og som gjør at vi fremstår som selvstendige individer. Litt sånn Per Fugelli galskap, gjerne bygget på grunnstenene, ydmykhet og respekt.
«Før i tiden» – om man tar seg friheten til å generalisere litt – tok man til takke med det man hadde uten for mange spørsmål. I dag skal alt grubles over, fordi vi har friheten til å gjøre det. «Før» var livet for folk flest satt i stein; nå er livet (for de mest heldige blant oss) en leirklump man kan forme til nesten hva man vil. I større og større grad er vi nødt til å pusle selv – brettet ligger klart men ingen legger brikkene for oss.
Så hvis vi alle er forskjellige på noen måter, hvor gal er da det gjennomsnittlige mennesket? Vel, mennesker er dynamiske, aktive og reaktive organismer. Noen ganger er vi sterke, andre ganger er vi svake. Så herlig er livet, at alle i noen situasjoner er sterke som Fantomet, mens men man i andre situasjoner er små og redde, liten og sårbare.
Vi tar mange valg, hver dag, hele tiden. Noen ganger tar vi bedre valg, andre ganger glemmer vi å veie fordeler og ulemper. Noen ganger har vi rett, og andre ganger tar vi feil. Styrken er å innrømme feil, og gi andre rett, det er så positivt galskap.
Noen ganger har vi veldig god innsikt og fremstår som kunnskapsrike. Andre ganger er vi bare dypt forvirrede. En ting er sikkert, hver person er veldig sammensatt. Hvert individ har en lang historie med erfaring, ønsker, naturlige evner og til og med noen utfordringer å overvinne underveis. Hvis du legger til alle disse tingene sammen, er det umulig å måle hvor gal en eneste person er.
Jeg har opplevd, og opplever stadig prestasjonsgrupper som fremstår som «galskapsgrupper» fordi at individer styrer ikke etter hva man tenker, men etter hva som forventes man skal tenke, og alt som forties. Derfor går det galt. Selv i store konsern går det overende fordi for lite galskap gjør oss alle til mennesker uten meninger og algoritmestyrte uttalelser. Vi sier det som forventes, og det som gir enighet. Store sett er det dårlig beslutninger.
Det er klart, allerede i dag dirigeres livene våre i større grad enn vi innser. Etterhvert som alt kobles opp mot internett kartlegges interessene, preferansene og meningene våre; hvilke politiske og religiøse ideologier vi identifiserer oss med; og hvilke nettverk vi tar del i.
Smarte algoritmer bruker disse dataene til å påvirke oss på ulike måter.
Farlig eller blir enda mer strømlinje formet men påfyll av alt vi bare liker, mer og mer?
Bjørn Wiik, november 2020.
