Jeg har den siste tiden oppdatert meg, tatt en «da capo» på Jens Bjørneboe. Hans litterære verk har alle, i alle fall mange et forhold til. Hans liv, hans meninger og hans måte å provosere på tiltrekker, og appeller til meg. Når jeg kjenner min konservative del presse for mye på, balanser jeg litt med blant annet Bjørneboe. Det føles godt.
Han er således lik mange andre forfattere, Hamsun for eksempel har mye av samme metodikken, men satt inn i den tids kontekst. Det betyr ikke at jeg er enig i alle hans synspunkter, hans liv og livsvalg, – men jeg elsker måten han gjør det på, og hans tro på det gode i menneskene. At ordner seg bare folk får tenke selv, herlige ord.
Han var bare 55 år gammel da han tok sitt eget liv i 1976, men livsverket hans var så omfattende at det kunne tilhørt en 100-åring. At han tok sitt egent liv var kanskje ikke så overaskende, første gangen han prøve var han 13 år gammel, og lyktes nesten.
Bjørneboe etterlot seg 14 romaner, tre diktsamlinger, åtte skuespill og en lang rekke essaysamlinger – flere av dem utgitt posthumt. I tillegg skrev han bokanmeldelser, avis- og tidsskriftsartikler, reisebrev, epistler, oversettelser, kronikker og debattinnlegg i en stri strøm. Hadde han levd nå hadde han kanskje blogget også.
Jens Bjørneboe var kunstmaler (jippi), lyriker og romanforfatter. Men han var også pedagog, steinerskolelærer, riksmålsmann, antroposof, anarkist, og alkoholiker. Han var hele sitt liv en seksuelt søkende person. Selv kalte han seg både bifil og homse, men det forhindret ham ikke i å gifte seg to ganger. På det meste gikk det unna tre flasker whisky pr dag, etter hvert ble det et avstandsforhold til kompisen sin, kompisen kong alkohol, men det ble aldri noe brudd.
Tja, – han var vel egentlig det jeg kaller en søkende kunster sjel som elsket å provosere og utfordre. Et av mange gullkorn var, vi må ta juristene ut av jussen og erstatte de med vanlig kloke mennesker. Da hadde jussen vært forståelig, og håndgripelig. Herlig tanke!
Noen provoserer gjerne bevisst for å irritere noen eller skape debatt, andre igjen gjøre det ubevisst. Ikke rent sjelden møter en mennesker som gjerne provoserer andre, men overhode ikke tåler å bli provosert tilbake. Det å skape engasjement og debatt er viktig, ikke for å starte krangel men for å lære hverandre bedre å kjenne og sist men ikke minst kunne utvide sin egen horisonten og prøve å se ting fra nye vinkler. Jeg er usikker på om Jens var like flinke til å ta imot meninger fra de som var uenige.
Det å tenke utenfor boksen er et uttrykk som blir brukt i mange sammenhenger, men som ofte forblir mer ord enn handling. Ikke få jeg kjenner sliter med å utvikle og realisere nytenking i praksis. Vi har en tendens til å falle ned i kjente og oppgåtte spor. Hvor mange av oss har ikke å festlige lag vært overentusiastisk. Vi har pratet om at vi må tenke mer utenfor boksen og at vi må våge mer. Men, det er ikke så ofte at denne entusiasmen settes ut i livet når man er tilbake i hverdagen igjen. Hvorfor er det slik ?
Jeg ser på Jens Bjørneboe som en alarm, et ombud for frihet og kultur. En ting som har befestet seg; kunsten som en slags vekkerklokke. Dette er ikke noe nytt, tenk bare tilbake på de politiske teaterstykkene, der skulle kunsten være en politisk vekkerklokke eller knyttneve eller slegge. Stryk det som ikke passer. Og syttiårene hadde slagord som «kunst er våpen». Men selv om det politiske innholdet er neddempet eller forsvunnet underveis, så er kunst og provokasjon to ord som brukes sammen. Om det bør det være, og skal det være.
Gjennom kultur – og kunst tilføres samfunnet og enkeltindividet positive verdier.
Et samfunn uten kunst og kultur blir et fattig samfunn. Og dyp dykk gjerne i Jens Bjørneboe forfatterskap, og liv. Bli engasjert og provosert, veldig provosert viktig, viktig!
Bjørn Wiik, oktober 2020.
