Midt under en herlig joggetur sånn litt tidlig på sommeren, mens pusten og pulsen økte minutt for minutt, slo det meg hva er egentlig liv! Før vi går videre, må jeg få påpeke at joggingen i løpet av sommeren bare forsvant i sommertåken. Jeg har manglet gjennomføringsevne, totalt.
Men det er underlig hva man begynner å tenke på når kroppen «utfordres» og «tynes» litt, eller for den saks skyld under en flytur bak masken. Det kan lyde som et trivielt spørsmål å filosofere på, å avgjøre hva liv er, men det er det på ingen måte. Det er komplekst og morsomt på samme tid, og litt skremmende, liv.
Eller død, det vi som oftest ikke snakker nok om. Både liv og død er veldig konkret, og noe som vi alle opplever, eller vil oppleve. Jeg er i en alder der jeg opplever at venner, kollegaer og bekjente dør. Det minner jeg meg om at tiden er kort, livet er sårbart og ikke minst, jeg må huske å leve, leve mye og ta valg som er gode. Selv om liv er lettere å snakke om, er døden og livet to sider av det samme livsløpet.
Hjelp, – det første jeg tenkte var at dette er komplisert. Problemet er at uansett hvilket kriterium man velger, uansett hvordan man tenker og hva man legger til grunn vil det ikke dekke 100 prosent, og gi et endelig svar. For eksempel skulle man tro at det er et kjennetegn på alt liv at det kan reprodusere seg selv. Men allerede her går det galt, veldig galt.
Kort fortalt. Etter flere samtaler med kjæresten min, tok jeg nett og bøker fatt. For å gjøre en lang historie kort. Jeg fant ut følgende enkle resultat, å definere liv er umulig i dag. Men spørsmålet gir meg stadig mer hodebry, etter hvert som jeg hever blikket og ser dypere og dypere inn i universet på jakt etter planeter som ligner vår egen.
Så langt jeg vet, finnes det bare én planet hvor liv har utviklet seg; nemlig Jorden. Naturlig nok er dette utgangspunktet for vår forståelse av liv – derav romvesener med armer og bein. Dersom det finnes marsboere, er de nok ikke små grønne menn, men kanskje små og bakterielignende livsformer? Eller noe helt annet? Noe som er liv, men som vi ikke definerer som liv.
Så hva er liv. Er en flamme et liv? Er et tre et liv? Og hvor endrer et liv, med døden, eller er det mer etterpå, blir du et frø som skaper nye liv? Selvfølgelig tar det livet jeg kjenner slutt, men jeg vet ikke og vil vel egentlig ikke vite hva som kommer etterpå, og tenk om det også er et liv, et annet liv.
Jeg antar at langt de fleste av oss har en rimelig sikker følelse av at «det er noe mer». Sannsynligvis har også våre fossile forfedre hatt denne følelsen. Vi enes gjerne med reduksjonisten om å kalle det bevissthet eller religion. Oppfattelsen kan være et resultat av evolusjon og kjemiske prosesser, men ingen kan utelukke at man kan sanse noe som ennå ikke er påvist.
Så lenge det er håp, er det liv. Og jeg er vel egentlig ikke kommet noe videre…
Bjørn Wiik, august 2020.
