På dagens politiske agenda har deler av den politiske venstresiden reist kampen mot profitt innen offentlig finansiert velferd som et hovedtema. Ja ikke bare det, det ønskes faktisk å regulere private aktører innen flere bransjer til å ikke kunne skape profitt innen privat velferd, sykehjem, hjemmebasert omsorg og bemanning. Det man ønsker er egentlig et nasjonalt forbud mot profitt i velferden. Overført må det bety at private aktør ikke skal kunne skape overskudd og ta ut utbytte? Samt at alle som vil jobbe innen disse yrkene skal være offentlige, – eller kommunalt ansatte?
Det finnes i dag et utall modeller der stat og privat sammen løser oppgavene, og der altså ikke staten eller kommunen selv gjør alt. Noen eksempler: Offentlig sektor kjøper inn varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for om lag 500 milliarder kroner årlig. Driften av mange tjenester, som for eksempel kjøring av kommunale busser, settes ut på anbud. Også tjenester, som sykehjem, settes ut på anbud til private. Andre modeller kan være at det er fritt brukervalg, for eksempel av hjemmehjelp, men at offentlige penger følger med. Det kan også gis driftstilskudd til private, slik man gjør til barnehager og fysioterapeuter, og tjenester kan subsidieres, slik man gjør når det gis refusjon ved kjøp av legemidler. I tillegg kan tjenester reguleres, men ellers overlates helt til private, slik man gjør med drosjenæringen.
Skal vi også avvikle all denne driften, skal det offentlig overta alle disse næringene der det er eiere som tjener penger, tar ut utbytte og dermed må stemples som velferdsprofitører?
Skal den gode barnehagen som dine barn gikk i, avvikles bare fordi eierne greier å ta ut fortjeneste? Skal ikke de eldre som kjøper hjemmebasert oppfølging eller ønsker å benytte seg av privat omsorg selv få bestemme det? Hva er statens rolle, poltikkers beslutning og ikke minst, hva er det som er galt med samspillet mellom offentlige, – og private! Hva er det vi er redd for? Hvis svaret bare er at noen tjener penger og tar ut utbytte for å skape og utvikle bedriftene blir det snevert og det det vil helle mot system i lukkende regimer vi helst ikke vil sammenligne oss med. Skal vi bare forby det private næringslivet, skal vi bare sette ned foten å si at utbytte ikke skal forekomme? Skal staten drive samfunnet og utviklingen videre. Litt useriøst kan man vel si at vi har sett og ser hvordan det har fungert blant annet i lukket land, er det slike løsninger og en slik utvikling venstresiden ønsker?
I Tromsø mister Privat Omsorg Nord og Prima omsorg tjenestekonsesjoner som lar brukere velge om de ønsker kommunal omsorgstjenester hos et av de private selskapene. I dag er det i overkant av hundre brukere som benytter seg av Privat Omsorg. Nå avsluttes avtalen med selskapet, og nye tjenestekonsesjoner deles ikke ut når avtalene går ut i september 2019.
Gunnhild Johansen (SV) sier følgene i et intervju med avisen i Tromsø; – «Som politiker er jeg mest opptatt av å gi de kommunalt ansatte gode vilkår til å yte gode tjenester. De gjør en fantastisk jobb. Privatisering av velferden vil ødelegge velferdssystemet vi har bygd opp. Vi er opptatt av å bygge en sterk offentlig sektor»
Det er merkelig å erklærer krig mot under en prosent av brukerne i Tromsø kommune som har valgt å benytte seg av fritt brukervalg, her er det nok ikke virkeligheten men ideologien som er argumentet. Er det slik at politiske venstresiden ikke bryr dere om enkeltmennesket, og gjør vedtak basert på en iskald ideologi?
Som i arbeidsmarkedet ellers, må vi forvente at aktørene som tilbyr dårlige vilkår, vil få problemer med å skaffe de rette ansatte – og dermed få problemer med å levere kvaliteten som trengs for å fylle plassene. Dette forutsetter selvsagt at det er tilstrekkelig kapasitet, altså at kommunene ikke er for restriktive med å slippe til nye aktører.
Perfekt konkurranse finnes ikke, dessverre. Det finnes gode og dårlige kommersielle tjenester, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige og ideelle tjenester, og gode og dårlige måter å slippe til de private på. Vi bør spørre oss hva som på sikt, og i helhet, gir et best mulig tjenestetilbud til flest mulig mennesker. Fri konkurranse i godt regulerte markeder har vist seg å være en god løsning for mange samfunnsområder. Det ingen er grunn til at det ikke skulle fungere bare fordi tjenesten som leveres er velferd.
Kristin Clemet avslutter en kronikk som stod på trykk i dagsavisen i sommer på følgende måte, her stiller jeg meg helt bak; «I Norge har vi lang tradisjon for et godt samspill mellom offentlig og privat sektor i løsningen av viktige velferdsoppgaver. Det har tjent oss godt, så slik bør det fortsatt være». Sammen er offentlige, – og private aktører en perfekt match!
Bjørn Wiik, oktober 2018.
