Når var det egentlig det vippet helt over for meg, når var det jeg lot meg riv med i korona hysteriet. Da jeg la all min tvil til side, alle mine tanker og bare tenkte, wow dette blir stort. Var det når Erna lanserte tiltakspakke på tiltakspakke, når Bent Høie saktmodig var streng, når Abid Raja stilte med hvit smoking jakke, når Camilla Stoltenberg var streng – trygg? Eller var det når det ble en opplevd forbrytelse og stå for nært noen på dagligvarebutikken, eller det ble straffbart å besøke sin egen hytte, selv om hele familier var helt friske og påskesolen varmet, eller det å hoste ble en dødssynd, var det da? Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg vippet over og lot min egen sunn fornuft forsvinne i en innbilt feber-rus. Jeg lot meg rive med, og hadde vel heller intet valg!
Jeg har i min angst måtte minne meg på at korona-viruset er ikke spesielt farlig, men det er veldig smittsomt, og til nå finnes det ikke en vaksine mot det. Hvis smitten kommer ut av kontroll, vil helsevesenet bryte sammen. Ingen vet det bedre enn myndighetene. Nå er vi totalt fryktbasert. Når folk slutter å ta fly, bo på hotell, spise ute, delta på møter og gå på teater for eksempel, er det fryktbasert og får store økonomiske følger.
Ja, jeg vet, dette er ille og at de økonomiske konsekvensene antagelig blir større enn pandemien. Og jeg vet at det er helt upolitisk korrekt, men allikevel, kanskje tok dette helt av, var det for mange elskere av krisehåndtering som fikk fritt spillerom? Og ja, vi var totalt uforberedte. Var det sånn at vi tok det litt langt, eller var det slik at vi agere slik at vi levere et samfunn som kommer igjennom dette med karaterer fem ganger 20?
Min respekt for at vi tok høyde for verst tenkelige situasjon, kudos.
Hvis alt går bra, og det ser det ut til at det har gjort en god stund nå. Hva skjer videre, mister viruset skadepotensial ved at våre kropper tilpasser seg, vi utvikler en vaksine og de som blir smittet blir isolert slik at viruset ikke når flere. Da er våre problemer løst. Men hvor sannsynlig er det, egentlig?
Et av landene vi har mest kontakt med, Storbritannia, har så langt valgt en helt annen strategi enn Norge. Der tar man foreløpig nærmest støyten på britisk vis, og setter inn færre tiltak. I USA spres også viruset, men mer ukontrollert og delvis fordi myndighetene har vært ute av stand til å håndtere det, og kanskje er USA president en mye større fare enn viruset, mye større. Og Sverige, skrekk og gru!
Så hva gjør og bør vi gjøre. Arbeidsgivere bør opptre kunnskapsbasert og følge myndighetenes råd. Vær nøye med hygiene, hold avstand til hverandre, ikke bli full slik at en opptrer uforsiktig og oppsøk ikke definerte risikoområder. La ansatte som er redd for smitte fordi de befinner seg i en risikogruppe, få jobbe en del hjemme og gjør tiltak på jobben som kan øke tryggheten. Ellers gjelder det å opptre så normalt som mulig og å holde igjen på tiltak som ekspertene mener ikke er kunnskapsbaserte.
Vanene endres. Vi bestiller det vi trenger på nett, med hjemlevering på døra. Vi kommuniserer digitalt, deltar på webinar og samles til møter og fredagspils ved å logge oss på Teams. På NRK Dagsnytt hørte jeg nylig at kroppsspråket vårt endrer seg som følge av Korona. Jeg merker det hver gang jeg går i butikken. Der ser jeg folk med høye skuldre og unnskyldende blikk, som snirkler seg frem fra hylle til hylle med fire pakker mel under armen. De er på jakt etter tørrgjær og andre mangelvarer, og frykten for kroppskontakt er nærmest panisk.
I forrige uke så jeg en mann som snublet og ramlet over butikkreolene, fordi han var redd for å komme nær andre folk. Han landet på en stabel med dopapir og slo hodet i en pakke tørkeruller, men kom helskinnet fra episoden. Det føltes feil å le, han landet tross alt midt i en lambi rull.
Jeg vippes tilbake, jeg vasker hendene enda oftere og digger egentlig litt lukten av antibac, og jeg har endret mine vaner.
La hverdagen komme tilbake, nå vil jeg vippes tilbake. Mulig jeg er alt for utålmodig, det får så være.
God sommer!
Bjørn Wiik, ja til åpner enda mer opp, vi skal og må tilbake, juni 2020.
