Hva er lykke? Det sitter jeg ofte og grubler på. Hvor viktig er lykken i livet, og hvorfor er lykke så individuelt. Lever lykkelig mennesker lengere, og kan du bli syk av å være ulykkelig? Kan man bli syk av å være for lykkelig, er det mulig?
Hvorfor er det sånn at noen stort sett føler seg tilfredse og lykkelige med tilværelsen, mens andre sliter med vedvarende følelser av misnøye og utilfredshet. Er lykkefølelsen medfødt, kan lykken være en livsreise med opp, – og nedturer, som vi alle bare må bli med på?
Særlig nå opplever jeg at mange blir, eller er enten eller? Hvorfor blir vi ikke lykkeligere, når vi har det så godt? Ja, dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjé? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen, ja jeg vet det. Men jeg greier ikke å fjerne meg av det å oppleve lykkefølelsen, og av og til oppleve lykke komme, så like etterpå få en følelse av tomhet. Finnes stabil lykke?
For min del kommer ofte verdien av lykken når jeg hører eller tar del i de små historie. Om de som er lykkelig, ikke på grunn av, men på tross av. Viktig, på tross av! Som ofte de små tingene, det er lykkeplaster som gror i sjelen. Ja, faktisk er de gangen jeg føler ufattelig lykke når det er små ting i livet, eller samtaler med mennesker som er takknemlig på tross av.
Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg innimellom å leke alene, og var vel langt på vei asosial i noen situasjoner, og i alle fall som noen pauser fra verdens verden. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av overdrevet fantasi, men det hadde jeg altså ikke, tror jeg. Om jeg skulle hatt det tror jeg det er et pluss, mennesker med fantasi skaper og kreative, heia heia.
Uansett så syntes jeg av og til at andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn innimellom. Sannheten av at jeg også av og til fortsatt kan få samme følelsen når jeg er sammen med voksne mennesker som mangler fantasi…
Men tilbake til mitt spørsmål, lykke, eller følelse av lykken. Hvordan henger dette altså sammen? Det er allerede funnet mange gener som er knyttet til både lykkefølelse, depresjon og andre psykiske problemer. Ved å kartlegge genene til mennesker, vil det være mulig å se om et menneske er spesielt sårbar. Det gir mening!
Hvorfor jager mange av oss hele tiden etter noe, enten det er å pusse opp huset, ta utdanning, planlegge neste ferie eller bli i form til bikinisesongen? Hva er det som gjør at vi ikke greier å leve i nuet?
Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser.
Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.
Når vi jager har det ofte sammenheng med utilfredshet i ett eller flere aspekter av livet og/eller manglende fokus. Dypest sett handler det nesten alltid om egenverd og egenkjærlighet. Dette kan det være vanskelig for mange å forstå, for vi har så mange strategier, tanker og merkelapper på hvorfor vi gjør som gjør, tenker og handler. Vi tar oss ikke tid til oss selv, eller å finne ut hva det er vi egentlig søker.
Lykke, søk og finn.
Bjørn Wiik, mai 2020.
