Det sies noen om at både den korteste og lengste avstanden i kunst – er den mellom det veldig gode, og det helt store. Det er både den korteste og lengste avstanden mellom mennesker som er gode, og de helt store. Det er interessant å observere hvor mange som sliter med å si ordet ”unnskyld” og virkelig mene det. Det virker som det er et av de vanskeligste ordene for mange å ta i sin munn. MEN ordet er skikkelig i vinden nå, det blir nærmest sosiale mediakampanjer som mer eller mindre lokker ledere ut, for å unnskylde ett eller annet. Sannheten er vel at vi alle har et eller annet vi bør si unnskyld for, og en eller annen som bør be oss om unnskyld. Ekte unnskyld er fantastisk, i miksen mellom krav for å stille opp, noen krav uten oppriktig tynge, hm hm?
«Sorry seems to be the hardest word», sang Elton John i 1976. Og det er ikke mindre vanskelig å be om unnskyldning i 2020. Men hvorfor er det så vanskelig å si dette ene, enkle ordet? Og når bør man be om unnskyldning, og ikke minst unngå å tillegge det lille men virklingsfulle ordet MEN? Ordet som oftest tar vekk betydningen, og i mange sammenheng gir ordet en omvendtbetydning.
Jeg har gjennom min karriere opplevd mange sjefer, fra mellomledere til toppsjefer, og selvfølgelig også kollegaer som ikke har klart å si ”unnskyld”. Selv om de gjorde hederlige forsøk, endte de ofte med å si noe som ”Jeg beklager at det skjedde, men……” eller ”Det er mulig at jeg burde gjort noe annerledes, men……”
Ordet MEN ….., er et lite ok ord. Og misbrukt, et direkte overgrepsord. «Men» kommuniserer en negativ motsetning, en hindring…. MEN MEN MEN
Ikke nok med at sjefer sliter med å bruke ordet ”unnskyld”, de avslutter ofte unnskyldningen med ordet MEN. Som kjent for de fleste så ”sletter” ordet MEN alt som er sagt før ordet. Det eneste vi husker er alt som ble sagt etter ordet MEN. Før sa vi et MEN var et blanko (for yngre lesere, før dataen var det noe som het skrivemaskin, ved feil der kunne man viske ut og endre feilen, ofte med å bruke blanko over det som feil) som visket ut alt, – og var en giftord.
Å be noen om unnskyldning er noe de aller fleste av oss har gjort, og nær alle har vel vært i en situasjon hvor vi har ønsket å få en unnskyldning fra noen. Det siste er ikke så vanskelig, men det første kan være rimelig komplisert. For det sitter ofte langt inne å be noen om forlatelse. I slike situasjoner blottstiller man seg selv og tar et sprang inn i det ukjente. Og det er ikke lett. Likevel er det noen ganger nødvendig. Og viktig. Og egentlig mye enklere enn det virker, men ordet må selvfølgelig være av verdi og betydning.
Vi har alle unnskyldt oss. For dårlig oppførsel og krasse reaksjoner, for at vi glemmer noe eller ikke møter opp til avtaler. Ofte opplever jeg selv at jeg bruker unnskyldninger på dagligdagse som er relativt enkelt å unnskylde, og som kanskje ikke trenger noen unnskyldning, var det kø, så var det kø, var flyet forsinket, så var forsinket… Unnskyldninger for ting vi ikke er så stolte av. Og unnskyldningene vi tyr til er varierte: Tretthet, stress, krevende barn, dårlig økonomi, migrene eller at vi rett og slett «ikke visste bedre». Det er egentlig ganske enkelt å unnskylde da…
Tidligere var ”tøffe” og autoritære sjefer sett på som modige sjefer. Jeg voksent opp i miljø med en væreier som var det nærmeste man kunne komme en diktator, på godt og vondt. Jeg skal love deg at han i sitt lederskap aldri brukte ordet unnskyld. Om, og når han tok feil tilpasset han virkeligheten og resultatet slik at han fikk rett, helt uavhengig om det var lurt eller ei. Heldigvis er den tidsperioden over, og ikke minst er det ledelsesfilosofien helt utdatert.
Etter hvert har samfunnet og næringslivet endret seg slik at autoritære sjefer vil slite med å få med seg medarbeiderne. Medarbeidere ønsker i stedet å følge ledere som er modige fordi de tør å bry seg om folk, innrømme feil, lar fasaden falle og vise hele seg. De er modige fordi de tør å inspirere, bygge tillit og gi anerkjennelse. Er de ekstra tøffe kan de vise tårer og innrømme at «Tore på sporet» er en stor renselse for tårekanal systemet.
Et tegn i tiden er at stadig flere står frem og ønsker en unnskyldning, og når opinionen blir «stor nok» kommer det gjerne etter litt frem og tilbake en dypt angrende «toppleder unnskyldning». De siste årene har vi opplevd fra offisielt hold at de har unnskyld både romanifolket, samer, aboriginene og barnehjemsbarn. Pave Johannes Paul II har sagt unnskyld til muslimene for korstogene, og den engelske kirke har beklaget at de tok avstand fra Darwins teorier.
Nortura beklager kanskje joika kaker, Orkla sukkerkulør Negro og ikke minst krydder serien bBlack Boy. Noen vil også ha Norsk Iskrem til å beklage ovenfor eskimoene at de bruker en eskimo som blikkfang for Diplom – is. De siste ti årene har det vært en fordobling av offentlige unnskyldninger i mediene.
Men i unnskyldningens tidsalder står ordet i fare for å miste verdi. I spissen for utviklingen står næringslivets hang til å beklage og legge seg flat. Det er nærmest blitt ledernes nye mantra: Flate ut og gå videre. Håpe at mediene glemmer det de har gjort. Vi bør vel egentlig behandle ordet unnskyld, veldig seriøst. Bruke det med andakt og resept og unngå å hefte på MEN, da vil ordet få en styrke som er ordet verdig. Ordet unnskyld må aldri bli et moteord, da kan bare hefte på MEN.
Det er mulig at jeg burde skrevet noe annerledes, men……NOT 😊
Bjørn Wiik, april 2020.
