Man tenker kanskje at det er patetisk å være 50 år og snakke om at du savner faren din. Jeg vil fremsnakke alle som snakker om savnet og sorgen og ikke minst de som snakker om livet, og døden. Det skal alltid være rom for sorg og glede, hånd i hånd, kanskje er det selve livet?
I dag er tre år siden min kjære pappa, «faderen» gikk ut av tiden. Da han døde, sa en god bekjent til meg: «Du kommer til å tenke på han hver dag», han fikk helt rett. I sitt åttiende år ble det et langt liv, selv om det ikke har noe å si for sorgen og ikke minst lengselen som egentlig aldri slipper taket. I jødisk tro dør man to ganger. Første gang når hjerte slutter å slå og endelig blir man borte når man er glemt, du er ikke glemt og lever fortsatt gjennom gode minner, ditt engasjement og din store omsorg.
Å oppleve at egne foreldre blir gamle og syke, kan være en tøff påkjenning – selv i voksen alder. For mange blir det også første gang man opplever døden på nært hold, kanskje må man ta farvel med det mennesket som står det nærmeste og er din trygge havn i storm og stille. Du kjempet lenge far, du elsket livet men til slutt var døden uunngåelig, men det kjentes som en frontkollisjon.
Når døden kommer blir man som et barn igjen, opplevelsen er å bli liten redd og trygghetssøkende. Jeg har deg med meg videre, din bortgang har gjort det enklere å snakke om og akseptere døden. Selv om jeg ikke helt har tatt til meg dine siste råd, jobb mindre gå ut i naturen junior!
Jeg har mye å lære av pappa og hvordan han taklet livet. Han var alltid så positiv. Pappa resignerte aldri, ikke i livet, politikken, som grunder, kjøpmann eller far – det går godt til sist! Tro og argumenter for det du tror på, men vis alltid respekt for de som mener noe annet, Meninger kan alltid endres over tid og med alderen, dine synspunkter teller hverken mer eller mindre enn de andres.
Kloke ord!
Så kjære faderen, du er med videre, selv om savnet aldri slipper taket og jeg stadig vekk tenker på og ringe deg smiler jeg og vet du er her fortsatt, fordi du ikke er glemt! Vi skal samle oss mer om livets flyktige karakter og ikke leve som om vi var udødelige. I gamle dager hilste folk hverandre med memento mori. Man minnet hverandre dermed om at døden – i likhet med livet og kjærligheten, er selve livet det som skal leves før døden!
Bjørn Wiik, 27.oktober 2018
