Jeg mann, snart 52 år med selvinnsikt eller NOT. Er det motsatte av selvinnsikt, selvutsikt, eller mangel på kontakt med virkeligheten? Er det farlig? Er det noe flere lider av? Som mange andre er troen på hva jeg er, og hvordan jeg er det sannsynligvis helt ulik virkeligheten. Hver og en av oss, inkludert meg selv har en tendens til å vurdere oss selv som «bedre enn resten» og har dessuten vanskelig for å akseptere fakta som tyder på det motsatte. Evnen til å se seg selv utenfra og våge å bli kjent med seg selv på godt og vondt er ikke for pyser, du skal være mentalt tøff for å innse hvem du er og hvor du er i livet. Kanskje derfor fornekter vi, og har en selvinnsikt lik en liten peanøtt.
Min totalt manglende selvinnsikt gjør at jeg fortsatt tror på at jeg kan gjennomføre maraton på under fire timer. Jeg tror at jeg er musikalsk, og har rytmisk sans. Jeg tror jeg kan slå igjennom som skuespiller og vinne Amanda-pris for årets gjennombrudd. Skikkelig selvbedrag og totalt manglende selvinnsikt. Jeg tror også at jeg er morsom og utadvendt selv om jeg som oftest bommer med humoren og egentlig er litt introvert. Mange ler litt av sine små selvbedrag, sine små hemmeligheter. De holder på dem, men er klar over at de er nettopp selvbedrag. Som gjør livet litt lettere.
Man føler kanskje at livet er litt for «kjedelig». Kanskje skammer man seg og føler at man ikke er bra nok slik man er? Kanskje ble ikke livet og hverdagen slik man hadde tenkt. Derfor pynter man litt på historien, slik at livet fortoner seg mer spennende. Både for en selv og for andre. Livsløgner eller mindre selvbedrag. Vi trenger dem og vi bør dyrke mer samtidig at vi evner å bruke humor på sine manglende selvinnsikt.
Jeg forbinder ofte manglende selvinnsikt som noe negativt og jeg tror det er fordi det blir mest lagt merke til da. Et eksempel; svigermoren til en kompis er av den svigersorten som stikker nesen sin oppi alt mulig. Og hun kan med store øyne hevde at svigerdatteren jammen kan være glad hun ikke har en svigermor som blander seg i alt. Javel, and good night.
Eller kjenner du mennesker som tror de er lyttere, mens de egentlig er mest opptatt av å snakke om seg selv. Kollegaer som tror de er verdens mest sosiale mens de i virkeligheten bare bryr seg om seg selv. Eller kompisen som med store ord kommuniserer, jeg er så innovativ og moderne. Mens sannheten er at han motstrider utviklingen og alltid er kritisk til alt nytt.
Er det mangel på evne til å se seg selv i et speil og faktisk legge merke til hva du ser, eller er det et anstrøk av selvbedrag over dette? Vet du kanskje at du har en svakhet og ønsker å forbedre seg, og dermed lyve på seg litt? Jeg vet ikke. Men de som kjenner meg møter det samme igjen og igjen. Vil jeg ikke lære, kan jeg ikke lære, eller skjønner jeg ikke at det er noe å lære?
En tidligere arbeidskollega snakker stadig om hvor tolerant og vidsynt hun er. I forhold til hva da? En geit? For ikke har jeg møtt mange med periodevis trangere syn enn henne! Hva er det som gjør at et menneske tror hun er tolerant, og i tillegg peker ut alle de trangsynte mennesker hun treffer på sin vei, og samtidig ikke se hun kritiserer andre for nøyaktig det samme?
Evnen til å se seg selv utenfra og våge å bli kjent med seg selv på godt og vondt er ikke for pyser. For selvinnsikt er krevende. Det er en viktig relasjonell egenskap som krever at det settes av mye tid til refleksjon og egentid, noe mange synes er ubehagelig.
For det kan jo være at man oppdager sider ved seg selv man ikke liker. Da er det selvsagt mye enklere å peke ut noen man kan skylde på for sin egen utilstrekkelighet. Projisering er en ofte anvendt og dysfunksjonell teknikk i politikk, organisasjons- og arbeidsliv som handler om å bebreide andre for ting man selv er ansvarlig for. Ofte har personen en forestilling om seg selv som «perfekt» og uangripelig i forhold til kritikk og egne negative handlinger.
Selvinnsikt er lite presist hos folk flest. Vurderinger av oss selv pleier å være oppblåst, uinformert og fordreid i retning av sosial ønskverdighet. Jeg erkjenner at selv om jeg tror jeg er impulsiv, rebell og tenker som en 25 åring er det helt feil, ikke bare feil men altså helt totalt feil. Totalt mangel på selvinnsikt!. Jeg er i virkeligheten trygghetssøkende, liker å planlegge og er helt lojal til regler og kutymer. Og jeg er ikke oppdatert på dagens musikk og ser helst på gamle filmer og tar for meg av mer og mer av gammel historie.
Men ok, bare ikke sannheten går opp for meg kan jeg leve med det. Eller som Håkon Bleken sier det så treffende; Det nifse med livet er at dess lenger jeg lever, dess mindre selvtillit får jeg. Det skal bare et pust til før man knuses.
Bjørn Wiik, april 2020.
