Du har vel truffet disse, de menneskene som er negative og pessimistiske. De forventer ofte det verste, kan snakke nedsettende om andre, er full av kritiske holdninger, de kan legge en demper på sosiale sammenhenger og oppføre seg som en «bremsekloss» i forhold til prosjekter og lignende. Og de er som oftest ekstremt selvopptatte, meg, meg, meg.
Hvorfor er en del mennesker slik? Er det barndom, erfaring – blitt, eller født sånn? Jeg leste en undersøkelse som konkluderte med at barn som vokste opp med foreldre som ikke stilte opp på en god nok måte, men stadig sviktet barnets behov, kan utvikle «negativitet» som en strategi for skjerme seg selv fra opplevelsen av svik. Det de ikke fikk var ikke noe å hige etter uansett: «Jeg har ikke behov for støtte fra noen. De har uansett ikke noe å tilby.»
Tenk det, det er min erfaring, at jeg i faser av livet har vært omringet og påvirket av folk som kanskje ikke er det beste selskapet for meg. Det har lært meg at vi mennesker i grunnen bør ta oss tid til å tenke på om visse negative personer egentlig burde være i livene våre.
De verste jeg vet om er utvilsomt Pessimistene.
Pessimistene er negative personer som du bør gjøre ditt beste for å unngå. De ser det negative ved alt. De har alltid en mening de trenger å dele som vil sette deg i den verst tenkelige tenkemåten. Det verste er at det meste av tiden er det den negative personen som for de forferdelige situasjonene til å oppstå i første omgang.
Uavhengig av de tusenvis av løsningene du og jeg har å tilby, vil en pessimist (energityv) alltid finne noe galt. Å ha dem i livet er utmattende. En skikkelig pessimist tror som oftest godt om seg selv og bruker sin angst og nedstemthet til å projisere følelser over på mottaker.
Pessimister er ofte ultra konservative av legning. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Man tror ikke nødvendigvis at Norge blir et bedre land med en stadig økende andel utlendinger. En pessimist vil heller ta små skritt, evaluere og holde muligheten åpen for å ta et skritt tilbake. Mens optimistene bare kjører på, nekter å akseptere muligheten for negative konsekvenser og sørger for å avskjære enhver mulighet for retrett.
Men slike mennesker er jo utrolig kjedelige og nedbrytende å være sammen med. Alle får vi jo en ekstra vitamininnsprøytning av å være sammen med folk som er sprudlende optimister og forventer det beste både av oss og av omverdenen.
Og man vil jo nødig bli kalt pessimist. Det er ikke spesielt flatterende. Så kanskje er det likevel bedre å være en skuffet optimist, enn en overrasket pessimist?
Alle ledere burde ha minst en naiv person i ledergruppa si. Vi er jo så naive vi, at hvis noen kommer med skjult agenda, så avslører vi det helt uten å vite at vi gjør det. Vi spør jo bare om ting som: «Hvorfor det? Du sa noe annet ute på gangen i sted, da sa du det motsatte av det du sier nå? Hva mener du egentlig?» For skjult agenda og dobbeltkommunikasjon er noe vi naive ikke forstår.
Vi irriterer også de som er pessimister. Det er gøy å irritere pessimister. For i oss naives øyne har pessimister det alltid vondt, er sure, misunnelige, får rynker, mister håret, har grå hud og blir gamle før tiden. De kjefter høyt, liker ikke naboen sin, baktaler sjefen, sier stygge ting om folk så snart de er utenfor hørevidde, er sure på polets åpningstider, sure på kommunestyret og de hater Melodi Grand Prix. Tenk å hate Grand Prix – som jo bare er supernaivt og gøy. Akkurat som musikaler, disko og Ole Ivars og DDE.
Jeg vil være en naiv optimist, det er mitt livsvalg, resten av livet JA! Og jeg er stolt av det. For vi naive har en vidunderlig egenskap, vi tror det beste om folk, vi er optimister og taper aldri håpet. Aldri.
Bjørn Wiik, februar 2020.
