Når jeg spør folk om hva de tror på, er det alltid noen som sier at de ikke tror på noe som helst. Det er selvfølgelig ikke riktig, ettersom vi alle forholder oss til tro. For det første fordi det å ikke tro på noe også er en trosrelasjon, men også fordi vi ikke kan vite alt, og for å forholde oss til det vi ikke kan ha sikker viten om nå, er vi nødt til å tro; Vi kan ha tro på en bestemt politisk idelogi, vi kan ha tro på at et vennskap skal vare, tro på andre mennesker og så videre. Vi tror.
Jeg tenker, derfor er jeg . . .Slik lød den store franske filosof Descartes’ bevis på at han eksisterte. Alle vi andre som har nok med den travle hverdagen, behøver neppe hans bevis på at vi er til. Vi vet det bare selv om vi tviler på så mye annet. Vi tviler på Gud og hans rettferdighet, på Bibelens beretning om livets opprinnelse og oppstandelsen. Derfor fristes jeg til å bygge videre på filosofens formulering: Jeg tviler, hvem er jeg egentlig . . . Hva tror jeg, hva tror jeg ikke . .
Min sterkeste tro er utvilsomt tvilen. Størst blir den i møte med mennesker, dessverre. MENNESKER, ja! Selv om det sies at de er diktert fra Gud, Allah eller hvem det måtte være så betyr det ikke at de nødvendigvis er det! Min sterkeste salme er «deilig er jorden». Ofte når jeg sitter stille og lytter til teksten slår det meg at alt jeg har er en håndfull tro og tvil, og ekstra mye tvil når teksten synker inn….
Kristendom og kristendomskunnskap bør være naturlig del av skoleundervisningen, det er de verdier samfunnet vårt bygger på. Å få et innblikk i trosliv og seremonier, bør være en del av dette. Det er ikke blitt mindre viktig i et flerkulturelt samfunn. Vi skal møte andres livssyn med respekt. Da er det utelukkende en fordel å kjenne vår egen kulturarv.
Men hva med en religiøs begrunnelse for alt vi gjør i regionens navn, er det ok med omskjæring, tildekning, underkuelse av kvinner, steining av homofile? Eller tradisjoner? Hvem bestemmer at slike grunner er uviktige, eller viktige og skal foraktes eller latterliggjøres?
Det er ikke noe som får pappahjertet i meg til å banke så varmt og levende som når jeg plutselig kjenner en liten barnehånd gripe tak i fingrene mine, og vil holde meg i hånden. En myk, liten hånd som får min egen til å føles så grov, så slitt og altfor stor. Men for en pappa er det stort å få lov til å være den nærheten og tryggheten som den lille myke hånda søker. Jeg husker hvordan jeg selv trengte noe trygt å holde tak i når jeg var liten. Da var det godt å ha en hånd i nærheten som jeg visste at aldri ville slippe taket når skumle ting truet. Det var min tro på det trygge, sikre og ankret i livet.
Hånda var og kan være en god tro, og en styrke. Ja, jeg tror faktisk det! Noen snakker veldig mye om kjærlighet og medmenneskelighet. Noen snakker mye om synd og nåde. Nødvendig alt dette, men jeg har møtt mange i samtaler som sliter med tvil. Hvordan kan vi vite at Gud finnes? Er dette med Jesus sant? Døde han virkelig og sto opp igjen? For han virkelig opp til himmelen? Er det helt sikkert at det er et liv etter døden?
Jeg tror at jeg ennå ikke føler meg klar til å spekulere i hva som skjer etter vi dør. Jeg tror på fred og ikke – vold, selv i møte med det aller mest grusomme. Jeg tror at mennesker best kan leve side om side under fredelig sameksistens, eller med litt mer sør Europeisk anarki om man vil. Jeg tror på samtalen som en bro mellom mennesker. Og jeg tror på respekt og folkeskikk!
Vi må nok innrømme at tvileren i mange samfunn, inkludert vårt har fått en svært dårlig behandling, selv om jeg håper det blir mindre og mindre av det. Tvil er naturlig, menneskelig og den kan til og med være av det gode. Tvilen kan få meg til å tenke nøyere gjennom hva jeg står for, og den kan få meg til å undersøke om det holder. Det er et tegn på usunnhet dersom tvil må forties og holdes nede. Slipp den fram, snakk om den. Gi den rom.
Så da er vi vel enig, alle tror. Selv de som fornekter at de tror, tror! Det tror i alle fall jeg.
Bjørn Wiik, januar 2020.
