Da Ousland og Horn kom seilende inn til Tromsø sånn for noen dager siden, var det egentlig uten den helt store oppmerksomheten. Selv om noen tabloide medier gjorde sitt ytterste for å få alt til fremstå som ultradramatisk er min påstand i at vi er litt lei av polarhelter, i alle fall er jeg det. De som stadig lever på mediedekning slik at de kan booke de neste årene med foredragsturne for å fortelle hvor «tøffe» de er, og hvor viktig akkurat denne turen var, tja!
Viktig for hva?
Mine helter drar ikke på telttur i isødet, og må hentes ut av forskingsskip med helikopter standby i Longyearbyen. Ingen av disse er mine helter!!!
Men en ting skal de ha. De er fantastisk på kommunikasjon og PR! Storytelling og regien er planlagt ned til minste detalj med egent PR-apparat trygt innomhus på fastlandet klare med daglige dramatisk mediedrypp, og fortellinger som gir oss «frysninger» eller?
Å for et senario vi fikk, kampen for å redde de frostskadde og snart forsyningsløse polfarerne Børge Ousland og Mike Horn hardnet virkelig til. Henteskipet stod fast i isen, og det ble meldt storm, isråker og masse «tøffe» utfordringer. Om jeg ble engasjert, og synes synd på disse to eventyrene NOT.
Dramatikken knyttet til ekspedisjonen fremstod som et skuespill, blant annet fordi Ousland og Horn kunne vært reddet med helikopter når de ville og at alt ble gjort under fri vilje. Om det var så utrolig dramatisk, var det i alle fall til de grader selvvalgt.
Ifølge melding som Ousland lagt ut i sosiale medier kunne de koke suppe på sokkene et par dager mens de ventet på hjelp. I en verden hvor mange ikke har sokker og i alle fall ikke supper fremstår uttalelse som provoserende og igjen, dramatisk for regien skyld.
Jeg vet at jeg kanskje taler opinionen imot. Men jeg er lei, oppgitt og synes oppmerksomhet disse gutteturene får er og blir tatt helt ut av profesjon. Det var selvfølgelig viktig når vi kartla og var først på alle verdens utposter tidlig på 1900 – tallet. Jeg kan se det, men i dag har vi dekt hele planten, vi vært på de høyeste toppene og vi har fått forfrosne tær. Det holder nå!
Eller sagt på annen måte. Enhver må ta kjelken på ryggen og skiene og dra hvor det måtte være av interesse, god tur! Men noen helter er dere ikke, sorry, – min definisjon av helter er noe helt annet. Men igjen, mediamessig helt topp.
Det var en polarhistorie som måtte avsluttes på polarhistoriehelts vis og på et vis som gjorde at den sikkert kommende boka, filmen og foredragsrekka hadde en ramme som kunne selges. Sånn sett, godt jobbet i kulda!
Beklager, Ousland, jeg drømmer heller ikke om å bli som deg. Det er andre jeg beundrer mer. Jeg har møtt for mange av dem som ikke klarte det. Disse små menneskene som finnes rundt oss. De kjemper langt større kamper enn mange aner. Du finner dem på landets sykehus, eller rundt om i kommunene. Noen av dem har barn som venter på å dø. Andre har nok med å komme seg gjennom enda en dag. Hver dag går de i krigen for å mestre de enkleste ting. Som å nå fram i byråkratiet. Som å oppleve verdighet, og bli sett som de menneskene de er.
Heltene nå til dags heter «hverdagshelter», tiden for polarhelter er forbi!
Når det er sagt. Du som ikke tror jeg vet hva kulde er, jeg stod faktisk ute å ventet på bussen på kvelden nyttårsaften, tynt kledd etter en frivillig og heltedåd tur til Gran Canaria – det skal jeg love deg var kaldt, men jeg stod det av – bussen kom og jeg er klar for foredragsturne i 2020… #NOT
Bjørn Wiik, januar 2020.
