Har du også hørt det, slik gjør vi det her, det er tradisjon i denne bedriften og vi liker endring, det er ikke det. Bare ikke på denne avdelingen, eller ikke om det er jeg som må endre meg? Eller privat, vi gjør det slik vi gjorde det i fjor. Det kjennes trygt og godt, vi blir stående på stedet hvil, men det er ikke farlig, å nei!
Et annet vanlig, og mye brukt argument for at vi trenger historie og skal dyrke den, har vært at den gir oss identiteter. Ved å kjenne vår fortid, forstår vi hvem vi er. I historien ligger våre røtter sies det. På ett vis er dette like selvsagt som at vi uten minner er ingenting. Samtidig er det problematisk, misbrukt direkte farlig.
Det kan, og oppleves ofte at historien blir vår største fiende. Ofte trekkes kortet, det er da vår historie. Det er slikt vi alltid har gjort det, punktum. Ikke kom med noe nytt da, kan vi ikke bare ha det som vi alltid har hatt det!
Identiteten og vår historie trenger ikke å være løsningen, mange ganger heller det motsatte. Eller det vi skal styre etter i livet? Dette gjelder selvfølgelig både på jobb, og i livet forøvrig. Jeg husker at jeg mente at våre juletradisjoner var helt fantatisk, jeg kunne ikke skjønne at ikke alle andre spiste ribbe, hadde pyntet slik vi hadde det osv. Mens kompisen min som var en klok mann, mente at det ideelle var å endre hvert år slik at alle fikk oppfylt sine ønsker. Og apropos julen, her har heldigvis historien utviklet seg. Eller ville vi i dag snart gått inn en svært alvorsfull tid med fokus på kirkegang, og alvorlig dystert mørke.
Da er det viktig å tenke over at det er i ettertida at noe gammelt omtales for eksempel som tradisjon. Slik blir det sett nå, og med perspektiv fra vår tid. Sett i lys av vår egen tid, blir det gamle da verdt å bevare – mens det før i tida kanskje bare var en del av livet som ikke ble omtalt slik. Da hender det også at minnene om hvordan det var før, tolkes i nytt lys. Vi husker som oftest bare det positive.
Tradisjon kan være en viktig del av vår identitet. Den gir oss en forutsigbarhet og trygghet ved at vi vet hva som kommer, hva vi skal si og hvordan vi skal oppføre oss.
Hva skal vi ta vare på og hva skal vi fornye oss med. Uansett årsaken til beslutningsvegringen eller redsel for endring. Så har vi til felles at vi vegrer oss for ubehagsfølelsen av å velge bort noe (i noen tilfeller resulterer dette i at man ikke tar noe konkret valg, men det er en beslutning å ikke velge). Det kan være interessant å tenke over at våre valg sier noe om vår identitet, når vi hele tiden vegrer oss for å ta en beslutning gjør vi oss mer utydelige for oss selv og andre.
Slik sett er det viktig å skille mellom fortida, som det som var, og historie, som fortellinger om fortida.
Tradisjoner er ikke noe som bare bevares, de skapes, omtolkes og brukes i nye sammenhenger. Samtidig har vi et mer mangfoldig samfunn i dag enn noen gang tidligere. For å gi plass til det mangfoldet, er det en forutsetning at man ikke hindrer forskjeller å være synlige, men heller gir mennesker mulighet til å kjenne sine røtter og vite hvordan vår kultur er formet. På den måten kan vi stå støtt og trygt i møte med det ukjente og med hverandre.
Kan det være så vanskelig da, kan vi ikke både ha røtter og vinger, og leve godt med det?
Bjørn Wiik, siste blogg i november 2019, på gjensyn i desember 😊
