Ofte er det «små» mennesker som stiller de store spørsmålene. Videre er det ofte de «små» menneskene som har de gode svarene. Enkelt ja! Et spørsmål man egentlig får hele livet er; hvem er ditt forbilde? Ofte svares det med størrelser som Nelson Mandela, Desmond Tutu og Gandhi. Men også idrettskjendiser og enda mer hete nå, influencere. Vi har i mine leveår gått fra nasjonale forbilder som Erik Bye til Sophie Elise, fra Thor Heyerdahl til Petter Nortug. Evolusjon.
Eller som en trend som har kommet de siste årende har jeg sett at flere svarer «takk til alle som støttet meg». Og: «Det viktigste er å ha tro på seg selv.» Kanskje må vi se annerledes på forbilder, og lete etter noe mindre enn Obama eller Buddha. Hos meg brenner kun bitte små råd seg fast. Livet kan bli lagt om tvert av en setning på sju–åtte ord, og avsenderen vet ikke engang at de er mine mikroforbilder, eller bakbilder, mer om det litt senere.
Da kan jeg stolt si at mine store forbilder ikke er de kjent pompøse menneskene, men hverdagsmenneskene. Mennesker som ikke har strevet for å komme lengst mulig, men for å være fornøyd og gode medmennesker. De er små muntelige fortellinger, ofte bare sagt rett fra hjerte som sitter dypest og som oftes kommer frem som forbilder på min vei.
Tilbake til han som var utdannet arkitekt, men jobbet i skrubben, eller på godt norsk oppvasken på en restaurant i Stocholm tidlig på 90 – tallet. Vi snakket om å spare penger og om alt vi kunne bruke oppsparte midler til, han sa stille og rolig: «familien først – og så må man jo dele litt med folk som trenger det mer enn oss.» Vakkert!
Jeg tenker mye over hvordan jeg snakker til folk, og det anser jeg som viktig. Jeg ønsker å være vennlig, høflig og god. Jeg ønsker at mennesker skal føle at jeg ser dem, smiler til dem og er oppløftende når jeg prater til og med dem. Det er en verdi jeg setter høyt. Om du spør meg, hva er ditt største forbilde etter å ha passert halveis i livet, da tror jeg svaret er mennesker som ser andre, viser rspekt og som ikke bare fremsnakker seg selv.
Mitt største forbilde har alltid vært mine foreldre, de er det nok for de fleste av oss, heldigvis. Opptatt av rettferdighet, hardt arbeide og ærlighet. Ingen ting kommer av seg selv. «Den eneste måten å få noe gjort, er å stå på gjennom hardt arbeide til det er ferdig.» Eller som en av mine første kollegaer sa det så treffende en sen kveld da energien på jobb var i ferd med å ta slutt: «Hver gang vi sier at vi har lyst til å gjøre noe, så kommer et tog til stasjonen. Utsetter vi å gjøre det, drar det toget uten oss.» Begge rådene er banale, men det treffer meg fortsatt og gir meg livsmotivasjon.
Så hva er det motsatte av forbilde, bakbilde? Finns det ordet. For hviklen garantier har du for at fotballtreneren, næringslivslederen, journalisten eller politkeren har verdier som tilsier at de kan være et forbilde? De menneske som ikke har posisjoner som gir de makt tror jeg vet mer, og kan med fordel dele sin livsvisdom. De som sørger for at hverdagen går, at alle de små tingene fungerer og som nesten aldri blir sett. Bakbilde menneskene, de som er de virkelige og ekte forbildene, det digger jeg!
Hos meg brenner kun bitte små råd seg fast, ikke de store pomøse ordene men de små ordene som sies med betydning og gjenre med litt livsvisdom. Så takk til renholdarbeideren, sentralbordoperatøren, frisøren, flyverten og snekkeren som alle er mine mikroforbilder, uten å være klar over det selv, jeg er deres største fan, og dere er mine suverne bakbilder som gir meg motivasjon.
Jeg samler på møte med mennesker, «bakbilde» menneske er de virklige heltene.
Bjørn Wiik, november 2019.
