Omgås du mennesker som er ærlige? Får du feedback når du ber om det, kanskje også når du ikke ber om det? Hører du det du vil høre, eller tolker du det du hører, så det passer med det du mener? Merker du at det er noen du ikke trives så godt sammen med? Er det fordi de sier deg imot? Eller er det fordi de har «feil» meninger?
Jeg er sånn litt over midt i livet, i alle fall statistisk. Jeg følger på at jeg er mye mer gjennomtenkt er før. Kanskje litt mer kjedelig, og ofte baker jeg mine meninger inn i ord som egentlig dekker over hva jeg mener. Er det feighet, eller er det klokskap?
Veldig mange av oss er feige, vi tør ikke å stå for det vi innerst inne mener, men går mainstram. Hvorfor blir det slik at har vi lagt opp til at vi egentlig ønsker feedback når vi ber om det, eller ønsker vi bare en bekreftelse på at vi har rett i det vi sier og mener?
Hva er mer irriterende enn å gi noen feedback på et stykke arbeid, eller noe skriftlig, også blir ingenting av det du foreslår endret. Hvorfor ba de om feedback, da? Var det så dårlig det du foreslo? Du som jobbet med dette, og brukte tid på å sette deg inn i det den andre ga deg. Kanskje du også satt veldig pris på å bli spurt, tenke seg til at den andre hadde tillit til akkurat, deg? Hva skjedde?
Er mennesker ute etter fordeler hele tiden. Er det en fordel å holde kjeft, for da er du inne med eliten, innenfor både næringsliv, politikk, media og forvaltingen. I veldig mange av man jobbene man kan få, så lønner det seg ikke å være i opposisjon. Da blir du ansett som er fremmedelement, er det da vi er ærlighetens uærlighet sitt sanne ansikt?
I ytterste konsekvens er ærlighet tillit. Eller motsatt, mangelen på ærlighet mistillit, eller er det noe midt mellom inkludert bruk av respekt? Det er som om en leder, en venn, skal han eller henne være verdig vår tillit; vi må være trygge på han eller hennes integritet.
Ærlighet er forbundet med verdier og etikk og vi har tillit til mennesker som bekjentgjør sine verdier og prinsipper — og står fast på dem. Det gir forutsigbarhet og trygghet og deg troverdighet.
Noen ganger er det en kultur for å være enig med lederen, punktum. Andre ganger møter du noen på veien som er mer enn ærlig, helt ærlig. Innimellom er det noen som sier» for å være helt ærlig»?
Hvor ærlig var de da for en liten stund siden, var de litt mindre ærlige, eller uærlige, og nå, akkurat nå, der og da, kommer den virkelige ærligheten? Jeg blir så usikker på de jeg møter på min vei, som plutselig skal være «helt ærlig».
Jeg har ikke alltid opplevd at ærlighet varer lengst, noen ganger har jeg sett at det kan gjøre ærlige folk til noen «masekråker». Jeg har i løpet av mitt arbeidsliv følt meg som en «masekråke», jeg har tenkt at jeg har sagt noe jeg aldri skulle ha sagt.
Jeg har opplevd skjulte agendaer. Jeg har blitt bedt om å gi tilbakemeldinger, som ikke kom til å bli hørt. Det har irritert meg, skikkelig, og ja, jeg har blitt skuffet! Det er som å spille en kamp der resultatet er bestemt på forhånd. Altså hva du måtte si, og måtte mene er helt uten betydning. Å være en brikke i et spill hvor alt er bestemt på forhånd, er både nedverdigende og energitappende.
Ærlighetens uærlighet eller ikke?
Bjørn Wiik, for siste gang i oktober 2019.
