Jeg treffer med glede mange forskjellige mennesker som er i jobbsøker prosesser, eller også de som har lyktes, gjerne etter mye motgang og mange nei. Det kan være Mohammed, nattvakten som jobber på hotell. Flyktningen som kom til Norge for flere år siden. Han fikk mulighet til å jobbe som vikar hos Adecco, og fikk gjennom det fast jobb og er i dag verdens lykkeligste nattvakt.
Dessverre er det ikke alle som kommer ut i jobb. Jeg traff for litt siden en tidligere bekjent som virkelig sliter, og føler motgang i noe som for oss andre nesten er selvfølge, en jobb. Han søker jobber i øst og vest. Han sitter på stor kompetanse etter å ha vært ansatt, innlagt og pårørende innenfor rusomsorg og psykiatri. I tillegg er han snill og hyggelig å ha med å gjøre. Et godt menneske, med litt bagasje men fortsatt med masse humor, innsats og motivasjon.
Hvis verden virkelig mener noe med et inkluderende arbeidsliv, så kommer den til han nå og sier: Her har vi bruk for deg! Men slik er det ikke, noen faller utenfor, noen får aldri lys og varme og bruker lang tid på å komme ut i arbeidslivet. For noen blir aldri drømmen virkelig, dessverre!
Ved årsskiftet sto nesten en halv million nordmenn utenfor arbeidslivet. Arbeidslivsbarometer for 2019 viser at dårlig helse er den klart vanligste årsaken til at nordmenn ikke jobber. Flere regjeringer har lansert inkluderingsdugnad for å få flere i jobb. Det blir da lagt stor vekt på kompetanse som viktig årsak. Men kanskje er ikke manglende kompetanse på langt nær det viktigste, kan det være så enkelt som å gi mennesker en mulighet?
Det er frustrerende å være uten jobb til tross for at du har en god utdannelse og kanskje solid erfaring fra arbeidslivet. Enda mer frustrerende er det å være helt utenfor arbeidslivet og ikke kunne skape seg erfaring, uavhengig av utdannelse og praksis. For mange er det viktig å finne en jobb som er relevant i forhold til sin egen bakgrunn, og da vil man ikke søke på hvilken som helst utlyste stilling.
Det som er sagt ovenfor, viser at vi kan ha for få folk med en utdanning det er etterspørsel etter, og samtidig ha for mange med andre typer utdanning. Problemet er at arbeidsledige i én bransje ikke uten videre kan gå over i en annen. Vi kan for eksempel ikke la arbeidsledige med solid medieutdanning begynne som sykepleiere neste dag.
Dette viser at vi egentlig ikke har bare ett arbeidsmarked, men flere. Dersom det ikke finnes jobber til deg – eller jobber du er kvalifisert for – har du begrensede muligheter. Du kan bli tvunget til å gå ledig, delta på arbeidsmarkedstiltak, gå tilbake til utdanning eller ta en jobb du for eksempel er overkvalifisert for.
Arbeidstrening er det mest brukte tiltaket rettet mot unge ledige i Norge. Det innebærer arbeidspraksis i ordinær bedrift, med mål om å øke kompetanse og motivasjon for å gjøre deltageren bedre egnet til å stå i jobb. Deltageren gjør faktiske arbeidsoppgaver på en faktisk arbeidsplass sammen med faktiske kollegaer. Dessverre viser undersøkelser at deltagelse på arbeidstrening har liten eller negativ effekt på videre muligheter for ansettelse.
Hvorfor er det slik at flere og flere unge får stempelet «nedsatt arbeidsevne»? Er dagens ungdom sykere enn tidligere generasjoner? Nei, sier de som forsker på helsetilstanden i befolkningen. Men hvorfor er da så mange registrert med nedsatt arbeidsevne? Sannsynligvis fordi vi har vi et system som i for stor grad fokuserer på helsebegrensninger og diagnoser, fordi det er disse som gir rett til ytelser som arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Man må ha en diagnose for å ha rett på trygd.
Hva kan vi så gjøre for å hjelpe de unge med å få en plass i arbeidslivet. I stedet for å sende ungdom uten fullført utdanning inn på kortsiktige NAV-tiltak gjennom ulike former for «ungdomsgarantier», må vi sørge for at førstevalget deres er å fullføre en utdanning. Gjerne på alternative måter, i arbeidslivet og med mindre teori enn i dag. Vi trenger hender, og da er det selvfølgelig ikke viktig å lære norsk historie eller flytende engelsk. En solid tømrer, og en helsefagarbeider har helt andre kompetansebehov.
Norge trenger i fremtiden flere med mesterbrev, ikke mastergrad. I følge Statistisk sentralbyrås framskrivninger viser at Norge vil mangle 100.000 fagarbeidere i 2035 og kanskje ha 150.000 for mange med en mastergrad. Det betyr at utdanningen, – og valgene må endres nå!
Tenk på følgende, hva hadde skjedd med oss halvstuderte og utstuderte hvis vi hadde vært unge i dag? Vi hadde nok gått en trist skjebne i møte. For i dag bør du ha en master. Om du skal selge såpe eller snekre hus, galskap spør du meg.
Dagens unge bør motiveres til å utdanne seg til yrker der det faktisk er behov og til yrker som de egner seg for. Det kan kreve en master, men det kan også være andre og bedre veger til målet. Det blir uansett feil om det er en form for masterprestisje/-syke som styrer utdanningsvalgene.
Lykke mer enn arbeid, men det er en god start! Gleden for meg er når noen roper, stopp verden, jeg fikk en mulighet. Det er mulighet, vi må bare våge å tenke nytt, samt å endre skole og utdannelsen tilpasset fremtiden.
Bjørn Wiik, august 2019.
