Dans til natten er forbi…. Nyt sommeren og gled deg over ditt liv. Memento mori – husk, du skal dø. – Bevisstheten om døden – at hver dag kan være den siste – bør være en drivkraft for å leve. Wow det er vakre, store ord som er min store inspirasjon for å gi litt mer fa…, litt mer hver dag!
Vi har tatt farvel med døden. Den er fortrengt ut av livene våre. Derfor bli vi sjokkert når noen velger å ta sitt egent liv. I tusener år var døden synlig, som en sentral del av livet, hjemme, i det offentlige rom eller underveis. Dens årsaker var: hunger, mangelfull hygiene og kosthold, sykdom, strid, katastrofer eller aldring. I løpet av fremfor alt de siste tiår ble døden sykemeldt. Den flyttet inn på institusjon, til sykehus eller sykehjem.
Vårt helsevesen, våre politikkere og vårt samfunn bruker årlig titalls milliarder på å bekjempe den, mer enn ofte mot bedre vitende. Vi fortrenger den, later som om den ikke finner sted, at den gjelder andre enn oss selv, og dem vi er glad i.
Wow… er det rart vi blir sjokkert når noen dør, eller velger å ta sitt egent liv!
Debatten om assistert død blusser opp med jevne mellomrom. Skal alvorlig syke mennesker med store lidelser ha rett til å avslutte livet? Jeg mener at retten til selvbestemmelse i denne sammenhengen dreier seg dypest sett om menneskeverd. Eller om man vil strekke det enda lengere, når mennesker velger å avslutte sitt liv krever det respekt, eller tenker vi forakt?
Er ikke selvmord også en form selvbestemmelse?
Følelser er livet. Å få tilgang til egne følelser handler om å erkjenne at de bor i kroppen. Ofte ønsker vi å unngå ubehagelige følelser. Vi avleder dem, helt til vi mister kontakten med hvem vi er. Dermed fjerne vi oss både fra liv, og død. Følelsene våre er et kompass, som skal veilede når vi skal gjøre valg. Noen ganger er følelsene sterke og gir kraftige signaler, andre ganger er de mer utydelige. Uansett om vi er bevisst våre følelser eller ikke, finnes de der alltid i bakgrunnen.
Og du, skal vi slutte å jakte på det perfekte livet? Kontrasten er stor mellom det kunstige glansbildet som vi jager etter til vi blir syke av det, og livet sånn som det faktisk er når vi kommer tett innpå det; det ekte livet, hvor vi alle har feil og mangler, hvor vi går på trynet, der vi opplever kriser, sykdom, og til og med død. Det ekte livet er så langt fra perfekt at det ikke er rart vi går ned for telling når vi setter oss det perfekte som mål.
Jeg velger i alle fall og påminne meg selv om de brilliante ordene avdøde Per Fugelli ofte kommuniserte, «Vi setter for store krav til oss selv og våre omgivelser, så store at de aldri kan nås. Dette gjør oss ulykkelige. En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen».
Memento mori – husk, du skal dø. Men frem til da skal vi leve, og nyte livet og vise respekt både for livet, og døden – YES!
Bjørn Wiik, juli 2019.
