Noen ganger tenker jeg, hva var det jeg gjorde nå! Hvordan turte jeg akkurat det, og hvordan fikk jeg det til. Det er som oftest de gangene jeg har gått ut av komfortsonen. Det trenger egentlig ikke å være «det store», vi snakker ikke om fallskjermhopping, men små ting som gjør at jeg må kjenne på den følelsen av å ikke være så sikker, og på å ikke ha regien. Være litt Titten Tei, hengende i en tråd, men uten å ha styringen, herlig og skremmende på samme tid!
Ofte blir vi som mennesker utfordret, ofte må vi ut av komfortsonen. Dessverre er livet slik, skal du opp og frem må du tørre å utfordre deg selv. Det er veldig populært å si at vi skal gi mer blaffen, og at «du er god nok». Jeg er enig i det, men synes samtidig at mange av oss gir mer enn nok blaffen: Fordi vi forsøker å få til for mye på for mange områder samtidig, og dermed blir middelmådige på det meste.
Ofte funderer jeg på hvorfor vi av og til blir uforklarlig modig. Utfordringen for mange i dag er at vi forsøker å være så flinke som mulig på «alt» og kanskje forsøker å bli bra på «alt». Ofte ser jeg at stress kan misforstås med at vi er utenfor komfortsonen, når vi i virkeligheten befinner oss for langt ute av den: i kaossonen. Da er det svært viktig å huske at det er mellom kaossonen og komfortsonen du finner fremgang. Uten fremgang blir du stående på stedet hvil, det er skikkelig kjedelig og skaper få livsminner.
Se for deg en stor, eller liten sirkel. La størrelsen på sirkelen vær kompleksiteten i din utfordring, jo større sirkel jo større utfordring. Inne i kjernen på sirkelen er komfortsonen, mens den ytterste sirkelen er kaossonen. Tar du på deg mer enn du har tid og evne til, vil du ikke oppleve mestring. Er du derimot for lenge i komfortsonen stagnerer du. Teknikken bruker jeg ofte, både på jobb og privat, med hell.
Men hva med alle oss som liker å sitte i sofaen med en kopp te, eller et glass hvitvin og får nok adrenalin av å se på 71 grader nord eller tenke på «den» joggeturen? Skal vi virkelig tvinge oss til å gå ut av døren, og leve på grensen?
Nei selvfølgelig ikke, og som med alt annet er det nyanser i livet og basert på hva du ønsker. Derfor gjelder ingen absolutt fasit for alle. Det er misforstått at alle bør utfordre komfortsonen sin for enhver pris. Personlig elsker jeg det! Det gjør at jeg stadig blir oppfattet som rebell og «nytenker» mens jeg kanskje i virkelighet bare går litt ut av min tankekomfortsone?
Jeg kjenner at jeg får energi av å leve litt på grensen av hva jeg tør. Men hva jeg tørr, og hva som er å leve på grensen er min egen definisjon, altså jeg tørr for meg selv og det er mine grenser, og min komfortsone. Det betyr at noen mener jeg lever i full komfort mens andre synses jeg er superrebell. Andre derimot, har ikke dette behovet. De elsker sitt trygge, vante liv. Og hvorfor skal vi fortelle dem at de bør leve annerledes? Det er fult og helt ditt valg, eller dine valg helt rett.
Derfor bør du spørre deg selv: Er livet mitt spennende nok slik det er i dag? Er jeg fornøyd? Hvis svaret er ja, er det bare tull å presse seg til å gjøre noe annet. Mange kvier seg derimot for å utfordre komfortsonen, selv om de gjerne vil, fordi det er ubehagelig. Og det er noe annet.
Hva betyr det egentlig å gå ut av komfortsonen. Det betyr å kjenne på ubehag. Ubehaget oppstår fordi du mister kontrollen, fordi det er fremmed og uvant og du ikke vet hvordan du skal håndtere det. Det kan være svært skummelt for mange. Når du mestrer det derimot, kan det gi en utrolig følelse av mestring. Så tør du kanskje å bryte en grense til – og en god sirkel er født. Du utvikler deg gradvis som menneske.
Jeg har ofte opplevd at kollegaer og mennesker med suksess «stopper» opp. Mens andre kommer videre og fortsetter å bryte komfortgrenser og utfordre seg selv, og andre. De var og er kloke og ydmyke nok til å forstå at selv om de er fremgangsrike nå, trenger de å jobbe proaktivt og utfordre etablerte sannheter.
Uforklarlig modig, som egentlig er modig for meg er å være modige og utfordrer etablerte sannheter. Jeg er leken og tør å feile, masse! Jeg vil være annerledes og utvikle de beste løsningene i fellesskap med andre. Og til sist og svært viktig, jeg skal være uredd i møte med uredelighet. Oftere og oftere må jeg selv utfordre meg på dette, ellers stiver på plass, og blir en statue som ikke skaper nok fremdrift, og jeg glemmer å være rebell, det siste selvfølgelig svært viktig!
Bjørn Wiik, juni 2019.
