Prestasjon samfunnet, du skal være best, du må aldri finne deg i å være en god nummer to. Hvorfor er det vinneren av bronsen som oftest er mer fornøyd enn sølvvinneren, den som tapte gullet?
Er Det er et resultat av et prestasjonssamfunn der det kreves mer av hjernen som alltid vil være best. Er det livsstilen som mange mennesker i dag utsetter seg selv for, med stort arbeidspress, lysende dataskjermer, alltid tid til trening, alltid være lykkelig og høye forventninger fra omverdenen som gir grobunn for at vi alltid skal være best, og er det noe nytt i vår tid?
Eller er det i skjæringspunktet mellom prestasjon og krav om å alltid være best at juks lurer seg inn, og kanskje blir mer og mer akseptert? Det er både skrevne og uskrevne jukseregler i idretten, og kanskje også i livet forøvrig. Men la oss dvele litt med idretten. For hvordan det skal vinnes. For reglene er alltid blitt brutt. Juks er en del av mennesket, og en del av idretten. Det er derfor det er nødvendig med dommere. Det jukses på alle arenaer, dessverre!
Men av alle former for sportslig juks er doping i en klasse for seg. Om en fotballspiller filmer seg til et straffespark, blir supporterne til motstanderne fortørnet, men ingen snakker om svik, skam og sportens undergang. Det skjer heller ikke om en racerkjører har boret for mye i motoren, en maratonløper har sneket seg med trikken eller en skihopper setter utfor med for lange ski.
Jukset har selvfølgelig også med penger å gjøre. Akkurat som i antikken handler det om store verdier. I dag er pengesummene ofte så store, at det å utvikle nye metoder for å omgå reglene har vokst til å bli en industri. Både leger og farmasøyter er involvert. På den annen side er også kampen for å bekjempe jukset blitt en næringsvei. Det begynte så smått etter Tour de France i 1967. Da døde Tommy Simpson. Med kroppen full av amfetamin, som satte de naturlige varselklokkene ut av funksjon, syklet han seg ihjel.
Konkurranse er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel til å få høyere produktivitet og innovasjonsevne i næringslivet og i offentlig sektor. Fra en periode med deregulering på 1980- og 1990-tallet har det på 2000-tallet vært en urovekkende utvikling i Norge mot mer regulering av privat næringsliv på bekostning av konkurranse.
For å utløse høyere produktivitet er det behov for en systematisk gjennomgang av og fjerning eller endring i de konkurransehemmende reguleringene. Innenfor offentlig sektor er det et uttalt mål fra den nye regjeringen å slippe til konkurranse fra private aktører. Dette er bra, men for at konkurransen skal fungere, er det viktig at konkurransen skjer på like vilkår.
Å gjøre hva vi kan for å vinne, er urmenneskelig. Mange jukser for å vinne i ludo, amerikaner eller «første mann til døra». De som sykler Tour de France, har nok et enda sterkere vinner – gen. Sannsynligvis er det bare én løsning; et fornuftig regelverk og knallharde kontroller som avskrekker utøveren fra å ta snarveier på den lange veien til Paris.
«Skjulte talenter bygger ikke omdømme», sa den nederlandske teologen og samfunnskritikeren Desiderius Erasmus allerede på 1500-tallet. Fem hundre år seinere er det fortsatt noen som ikke har lært, og som kanskje aldri lærer viser det seg.
Det er ikke nødvendigvis slik at juksemakere er dårlige mennesker, men de trenger motstand. Hvorfor vil egentlig noen jukse seg til topps? Fordi vinneren tar alt. Incentivene til å bryte reglene er enorme. Hvis berømmelse, premiepenger, og flere muligheter er innen rekkevidde, er det lett å tillate deg selv noen moralske krumspring for å stikke av med seieren. Det er som kjent ingen som husker andreplassen.
Men det er ikke nødvendigvis slik at juksemakere har dårligere moral enn andre. De er trolig heller et resultat av mulighet, press og kultur. Når ingen rundt deg følger reglene, gjør ikke du det heller. Hvis lagkamerater eller konkurrenter lemper på de moralske krava om fair play, er det enklere for deg å gjøre det også. Utad vil alle fordømme det, innad i miljøet er det stilltiende aksept.
Bjørn Wiik, juni 2019.
