Egentlig er det ingen hemmelighet, selv om jeg ikke snakker så mye om det. Jeg skriver dikt. I alle fall i perioder, samlingen er på over 2500 dikt samlet på godt over 20 år. Nå er det da i alle fall ingen hemmelighet lengere, og det skulle det heller ikke være. Dikt kan engasjere og provosere, være til både glede, ettertanke og trøst – dikt kan fremstå i alle former og fasonger. Mine dikt er stort sett litt triste, «sorte» og kan fremstå som både utfordrende, men samtidig håper jeg med masse håp. For meg har mine dikt vært min terapi, og min terapeut i livet.
Hvorfor skiver du dikt? Det evige spørsmålet som (nesten) ingen (hobby) poeter går klar av. Får novellister og romanforfattere det samme? Jeg tror det er en generell misforståelse at man skriver dikt fordi man «har noe på hjertet». Faktisk så tror jeg at man skriver dikt fordi man har et eller annet som fyker rundt i hodeskallen som man egentlig ikke klarer å sette ord på, nemlig!
Dikt er egentlig veldig vanskelig og kompliserte fordi de takler store tema som kjærlighet, sorg, språk, hvor enn det fins et eget selv å uttrykke, og de ulike konsekvensene i begge fall. Dikt eller poesi om du vil tvinger oss til å se en gang til på ting vi tar for gitt, den fremmedgjør, og gjenoppdager.
Dikt er å skape trylleord. Tekstene er ofte forholdsvis korte, noen ganger veldig korte, og denne ord-økonomiseringen medfører at mye mening må legges i hvert ord. Ordene må bære mening bortenfor ordet i seg selv. Jeg liker å få sagt mye med få ord. Jeg liker de som har ordet i sin makt med sparsom og knapp ordbruk. Korte tekster, få ord som rommer mye, heia, heia!
Å spørre hva et dikt er, er på mange måter som å spørre hva kunst er. Og vi kan kaste ut en mengde svar og definisjoner uten å bli så mye klokere.
I dikt er det snakk om en øyeblikks opplevelse. Men som allikevel kan ta lagt tid å formidle, de aller fleste diktene endrer i papirkurven, og ofte må man jobbe flere år for å få akkurat ordene til å bli stokket helt riktig og oppleve lykke med å skape, den lille setningen som i alle fall gir meg varme.
Jeg er oppvokst med bøker. Diktene og historiene var der fra jeg bare så vidt var født. Faren min framførte med stor følelse og ladning og skjelvende stemme sitat fra Knut Hamsun hver gang det passet seg.
Sånn sett er det vanskelig å si helt konkret hva et dikt er, for det motsatte er også mulig. Et personlig uttrykk. En språklig ladning. En vitaminpille! En springfjær! En trykkbølge! En dimensjonshopper! En brille! Et forstørrelsesglass! Et alkymistisk laboratorium! Et skattekammer! Et skrin. En Pandoras eske! For meg ofte en vei ut av tunge tanker, noe som har gitt meg refleksjoner og et holdepunkt, Jo, i og for seg. Joda. Men hva svarte fanken er et dikt, og hvem bestemmer hva som er et bra dikt?
Kanskje dukker mine dikt i bokhandel like ved deg, eller kanskje blir noen å lese i en samling som kommer i 2020, eller kanskje ikke. Utgivelse er ikke noe mål i seg selv, men kanskje mine dikt kan brukes av andre, og tilpasses livet og utfordringer andre har på sin livsvei, ja da har det kanskje en dobbel misjon. Vi får nå se hva tiden bringer. Dette kan du få med deg som en lyrisk liten hilsen fra meg:
Å
Forstå
Er nøkkel til livet,
Men å finne
Nøkkelen,
Kan ta et helt
Liv
Det var også noe magisk ved dikt. Jeg husker godt min første diktopplevelse. Det var et dikt jeg fant i en bok på biblioteket i Stamsund i Lofoten da jeg var rundt fjorten år, altså oppdaget jeg dikt og lyrikk ganske tidlig. Helt nesten som ved et lykke treff fant jeg en diktbok, leste det samme diktet om og om igjen. Jeg opplevde ikke bare diktboken, men også diktet som personlig knyttet til meg. Og jeg leste dette diktet om igjen og om igjen som om det var en profeti. For slik skulle jeg leve, dette var min retning i livet:
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Det var selvfølgelig DET ER DEN DRAUMEN av Olav Hauge, vakkert, så vakkert!
Alle virkelige dikt er spunnet av sorg ifølge Hans Børli, eller er det bare dikt og forbannet løgn😊
Bjørn Wiik, som jakter på de magiske trylleordene mai 2019.
