Sånn sett helt fra sidelinjen, av en som er så lite interesse for fotball at jeg ikke engang nærmer meg innbytterbenken. Men allikevel har jeg en del tanker om fotballedelse, og hva idrettsledere eller tidligere idrettshelter kan og bør formidle av kunnskap inkludert litt generelle tanker. Med bakgrunn i Solskjær og hans media opp, – og nedtur blir teamet ekstra «tabloidvarmt» i disse dagene.
Askeladden fra Nordmøre som i løpet av noen uker ble hyllet, og mer eller mindre beskrevet som en frelser med en seiers rekke som en himmelsk åpenbaring. For så å bli syndebukk over natten, er det så enkelt, helt en dag for å så i bli syndebukk når du våkner neste morgen? La meg få komme tilbake til Solskjær, men først…
Først er det viktig å forstå at kjennetegnene på en dårlig eller god leder vil variere fra kultur til kultur, og fra land til land, og selvfølgelig også fra bransje til bransje. Men min erfaring er at en dårlig leder kan på en enkel måte forklares på følgende måte, og med følgende dårlige kvalifikasjoner. 1. Involverer i liten grad medarbeiderne sine. 2. Mangler fagkunnskap. 3. Ser ikke enkeltindivider, men fokuserer bare på gruppen. Selvfølge er det flere faktorer men disse tre må være som en dårlig grunnmur, så kan det bygges sten på sten for å mislykkes. Motsatte kvalifikasjoner gir derimot suksess, garantert!
Så hvem er det som mener at Solskjær er genial, eller sagt på en annen måte hvem er det som påstår at trenere i idrett er gode ledere? Vi har i Norge godtatt at ledere i idretten har mye å overføre næringslivet, jeg er en av de få som tviler på det. Er det på tide at idretten lærer noe av næringslivet, og kanskje er overføringsverdien enda større fra næringslivet til idretten?
En rekke hendelser det siste tiår har imidlertid tidvis rettet fokuset mot hva som foregår utenfor idrettsarenaen på bekostning av på arenaen. Av eksempler kan det blant annet nevnes kritikk av FIFA, kampfiksingsaker og dopingbeskyldninger innen en rekke idretter, for ikke å nevne «astmasaken» og dopingbeskyldninger mot Therese Johaug – et utvalg hendelser som har bidratt til debatt rundt idretten, og blant annet til hvordan den organiseres.
Hva er det som får norsk næringsliv – og norske næringslivstopper – til å bruke store summer på å lovprise gårsdagens idrettsstjerner? Akkurat nå kommer det et nytt skred av enere som har lagt opp, og nesten alle har ny jobb der de blir solgt inn og lar seg kjøpe av norske bedrifter. Hva er det geniale med idrett, hva er det unike, det hemmelige som lar seg overføre til å lede og lykkes i norsk forretningsliv?
Mitt svar er nesten ingenting! Hvorfor? Fordi det å lede og jobbe i et norsk selskap i 2019 handler om andre ting. Den moderne lederformen er ikke å dyrke bare enere, trene monotont eller ha en trener på sidelinjen som roper og skriker. Moderne leder stil handler derimot mer om å finne essensen i blant annet Bill Gates’ mest fremragende råd; lytt til de ansatte, etabler en åpen bedriftskultur der ideer vinner over hierarkiet. Effektiviser og utvikle gjensidig kommunikasjon mellom ansatte, ledere og kunder for best mulig resultat.
Jeg har selv tidligere jobbet i selskap som har valgt å hente suksess trenere som ledere. Det har dessverre ikke vært noen suksesser. Slik jeg har oppfattet utfordringene har den største utfordringen vært å få forankret strategiene og tankesettet. Egentlig veldig rart, ettersom det skulle være hovedoppgaven i idrettsledelse. Men altså det å kommunisere med å rope en beskjed, eller å forankre den gjennom ledelse viser seg å være to helt forskjellige ting.
Næringslivet består stort sett av resultatbedrifter med en iboende profittankegang som gjør at virksomheter er avhengig av kompetente medarbeidere i alle ledd for å sikre inntjening. Mange har også etablert robuste forebyggende mekanismer for å gjennomføre etterlevelse av interne regler og rutiner blant ansatte og etterlevelse av eksterne lover og regler for å unngå å komme i straffeansvar. Compliance er et område som får stadig mer fokus, og hvor virksomheter har blitt tvunget til å profesjonalisere seg gjennom økte forventninger fra omgivelsene, eksempelvis myndigheter, eiere, kunder og andre interessenter.
Idrett er fasinerende men å tro at dyktige ledere i idretten skaper stor suksess i næringslivet er feil, og alt for lite nyansert. Jeg vet at jeg ikke er politisk korrekt, og kanskje er det mer som forener eller skiller idrett og næringslivet. Men fortsatt har jeg altså til gode til å de teoriene fra idretten gi faktisk suksess i næringslivet, dessverre.
Men så tilbake til askeladden fra Nordmøre som jeg innledet med. Dagbladets Morten Pedersen skriver om ansettelse så man kunne tro det var snakk om Jesu tilbakekomst den ene dagen for så neste dag å være beskrevet som verdens største flopp. Egentlig så er det vel ingen bombe, men jeg vet ikke om han er en dyktig trener. Men jeg tror ikke han er en dyktig bedriftsleder. Men det jeg vet er at han ikke går fra å være helt en dag , til å bli syndebukk neste dag. Heldigvis er det ikke slik det fungerer hverken i idretten eller i arbeidslivet.
Gode ledere og trenere må ha en oppfatning av hvordan de virker på andre, og hva som er forventninger til og opplevelsen av hvordan de fyller lederrollen.
PS! Jeg tror heller ikke Eggen hadde vært rette topplederen for Equinor, må vite 😊
Bjørn Wiik, mai 2019.
