Vi som mennesker er som oftest trygghetssøkende. Hjernen velger trygt, og sikkert. Gjerne for å kopiere tidligere valg. Som art tror jeg utviklingen og evolusjonen forsinkes gjennom tryggheten for at vi ikke våger, indirekte frykten for at vi ikke skal gjøre feil. Selv om at vi alle vet at det å våge er livsmotoren for livsfremdriften. Selv da lar vi stort sett alltid hjernen velge trygt, hvorfor er det sånn?
Jeg har tidligere blogget om det å tørre å gjøre feil. Jeg har i ettertid fått masse feedback og blitt utfordret om å utdype, og komme med konkrete eksempler som kan motivere til gjennomføring. Her skal jeg være mer konkret, – og benytter også anledningen til å takke for all feedback, det gledes.
Når hjertet banker hardt, er det et signal om at det er noe man vil. Da er det alltid to veier å gå, den feige vei, som er å snu og kanskje unnskylde seg med sykdom; eller den modige vei – tvinge seg til å gjøre det man er reddest for. Med andre ord gå helt ut av komfortsonen. For å kunne våge å gå den redde vei, må man et eller annet sted ha en trygg forankring. Når nederlagsangsten er større enn læringsangsten, lar de færreste seg stoppe av kroppens eller sjelens smerte.
Så da bør man lage en angst for at nederlaget svir. Altså, greier jeg ikke det skal ikke få noen premie, men derimot true hjernen med at man mister noen fordeler. Selvfølgelig kan det bare være et tankespill. Det er ikke det du ser som betyr noe, men det du tror du ser. Lure hjernen til å tro at nederlaget svir vil kunne spisse, og øke muligheten for en god gjennomføring.
Vårt fryktsenter i hjernen – amygdala – er ofte irrasjonell. Faktisk kan frykten ofte være så stor at du, og jeg blir kraftig påvirket noe som går utover valg, og livskvalitet.
For at prestasjonsnivået skal bli størst mulig, trenger vi toppskåringer på både angst og trygghet – på samme tid. I arbeidslivet skal ikke angsten fjernes, men erkjennes og mestres. Det er energi i angsten. Forventninger kan være stimulerende, prestasjonsfremmende og energiskapende. De kan få deg til å ta nye skritt fremover, og til å gjøre ytterligere forbedringer. De representerer på en måte en anerkjennelse av at du fortsatt har et vekst potensiale.
Samtidig kan det være en hårfin balanse mellom forventninger som er positivt ladet, og et forventningspress som føles som en belastning.
Tankeeksperiment, du skal sykle Trondheim – Oslo. Du får 3 måneder å forbedre deg på, men du må sykle de litt over 50 milene på minimum 20 timer, alene. De fleste av oss som ikke er topptrente sykelister vil umiddelbart få angst og føle på mangelen av trygghet. Hva gjør du så? Bare lar hjernen umiddelbart kopiere siste sykkeltur og konkludere med nei. Eller vil du våge å lage en plan, med milepæler, og jobbe for å greie utfordringen? Vil du våge, vil du prøve – det er ikke sikkert det går, det er vel egentlig uvesentlig, det å våge er alltid en seier i seg selv, husk alltid!
Eller tenk på følgende. Hvis du får 1000 kr av meg vil du bli litt glad eller, la oss si 5 av 10 (skale der 1 er lavest, og 10 er høyst). Hvis du så mister disse 1000 kr i etterkant, vil du føle en dårlig følelse. Denne negative følelsen er større enn gleden er stor, den er kanskje 7 av 10. Så alt i alt er du mer ulykkelig enn da du startet. Hva med å våge å være lykkelig for det du får og ikke bare sorg for det du ikke får til, eller mister?
Når vi slutter å prøve fordi vi frykter at vi vil feile, da har vi allerede feilet. På denne måten vil vi føle mindre smerte og stress fordi det ikke er noe angst. Angsten som vi ville følt i en situasjon som utfordrer våre evner. Men, hvis vi er villige til å gå gjennom utfordringene og angsten vil livet vårt få mer farge.
Selve ideen om at våre naturlige sårbarheter blir sett på som svakheter er en «dinosaurus» tanke, og noe som det er smart å ta et oppgjør med, enten du finner tendensen i deg selv, i din familie eller på din arbeidsplass. Hvorfor er det klokt? Fordi feil ikke er det samme som svakhet, og fordi vi blir dummere av å fornekte dem.
Målet må være å klare identifisere seg med trygghet som «rollemodell», altså ikke la fryktsentret ta kommandoen. Denne identifikasjonen kan være med på å forsterke angstens motivasjon til selv å våge å ta modige valg som alltid utfordrer.
I tillegg, når vi ikke forstår det å feile som noe positivt lukker vi vanligvis hjernene våre. Vi forlater prosjektet vi hadde og forteller oss selv at vi er ubrukelige. Hvordan kan vi gagne fra det de feilene vil lære oss hvis vi reagerer på denne måten? Hvordan skal vi lære hvis vi bare prøver å viske bort alt som skjedde?
Som Mummitrollet sier «det er ingen sak å være modig så lenge man ikke er redd». Vi er alle redde for å gjøre feil, la oss akseptere det, og alltid våge, våge enda mer hele tiden, husk det!
Bjørn Wiik, mai 2019.
