Fører de kommersielle selskapene som driver med velferd til mer effektivitet, nye og bedre måter å gjøre ting på og at det offentlige skjerper seg? Eller fører de til dårligere arbeidsforhold, mindre pensjon og er dårligere tilbud? Er det enten eller, og kan ikke kommersielle aktør og det offentlige samarbeide?
Politikerne og fagbevegelsen fremstiller privatisering som en vidunderkur, eller et giftbeger for norske sykehus og helsevesen. Politikere kan virke skråsikre i sin sak: Høyre, Fremskrittspartiet og høyresiden kan argumentere hardt for at privatisering av helsetjenester i Norge vil effektivisere helsesektoren og redusere eller fjerne køene. Representanter for Sosialistisk Venstreparti, Rødt eller Arbeiderpartiet kan på sin side hevde at privatisering vil gi et dårligere og dyrere helsevesen med utbrente helsearbeidere.
Det er enten eller, det er svart hvitt politikk på sitt verste, som alltid er sannheten mye mer nyansert, og målet må alltid være å gi verdens beste helseomsorg, uavhengige om hvem som leverer.
Har de som alltid er imot all privatisering tenk på at det ikke er enten eller, men ja takk, begge deler?
Skremselspropaganda av den røde «mafiaen» som er mot all privatisering skal ha en slags «applaus» for å lage en «lapskaus» på gamle saker, selv om sannheten aldri endres av den grunn. Av og til kan man undres hvor langt man evner å gå tilbake i tid for å finne saker som relanseres gang på gang, ikke bra! De unnlater konsekvens å snakke om de som skaper suksess, og alle de eksemplene som der offentlig, -og private jobber godt sammen og skaper gode tjenester.
Private bedrifters bidrag i norsk velferd fremhevet som et onde eller som redningen. Argumentene plasserer seg ikke uventet på den klassiske aksen venstre-høyre. Men ved å la debatten dreie seg om kommersiell eller ikke-kommersiell velferd glemmer vi å snakke om det viktigste: Hvordan vi kan sørge for at all velferd, uavhengig av styreform og eierskap, leverer de beste tjenestene.
Debatten om hvordan vi skaper best og mest velferd for dem som trenger det, drukner i debatten om hvem som får bidra, det er svært uheldig. Et flertall av befolkningen vil ha økt konkurranseutsetting og privatisering av det som tradisjonelt har vært kommunale tjenester. Alle som har vært pårørende, eller har noen som enten har vært innom offentlige sykehus, – eller syke, og aldershjem ser et stort potensialet, altså innovasjon, servise og effektivitet. Og da helt uten at det skal ramme dyktige ansatte som etter min erfaring og observasjon strever i et byråkrati som dessverre rammer pasient velferden. Bak denne dyktige ressursen står deler av tillitsvalgte som kanskje er den største bremseklossen, og som fortsatt agerer som vi skulle vært i helsevesenet på 70 – tallet, dessverre.
Selvfølgelig gjør private aktører feil. På akkurat den samme måten som offentlige aktører også bryter loven, – og regelverket. Som oftest kan avvikene forklares, og i de tilfellende det spekuleres må selvfølge de ansvarlige stå til ansvar, om de jobber i offentlige, eller private aktører.
Så litt fakta, Statistisk Sentralbyrå regner med at andelen mennesker over 80 år fordobles i løpet av de neste 20 årene. Det vil øke behovet for helse -tjenester, og hvis vi ikke klarer å effektivisere disse tjenestene vil utgiftene til helse øke raskere enn BNP. Det er anslått at vi i 2060 må opp mot et skattenivå på 65 prosent for å opprettholde dagens helsetilbud, hvis vi ikke greier å effektivisere helsesektoren. Når man snakker om fremtiden, glemmes dette!
En annen viktig fakta er følgende, private aktører og anbudsprosesser stimulerer innovasjon: brede anbudsrunder, fokus på kostnader og kvalitet, samt sterkt press for effektivisering i byggeprosessen og reduserte vedlikeholdskostnader stimulerer til innovative og kreative grep for de private selskapene. Det ser vi at de offentlige kopierer, det kommer hele samfunnet til gode.
Så hva er egentlig man frykter og hvorfor? Styringen hos helsevesenet ligger hos politikerne. Det vil si at, ulikt andre samarbeidsmodeller mellom det offentlige og private, vil det her ligge flere elementer hos den private aktøren som er bestemt og skal leveres etter retningslinjer uten unntak. Den fulle og hele bestiller myndighet er politisk forankret. Innenfor en slik modell har det offentlige ansvaret for det overordnede og strategiske med tjenesten, men ikke den praktiske planleggingen og etableringen.
Jeg mener og tror det aller viktigste er at brukerne av tjenestene våre velger selv det tilbudet som passer dem best. At folk tjener penger på noe vi trenger er ikke noe nytt, hverken når det gjelder mat, klær eller medisiner, og jeg ser ikke at dette skal være noe annerledes. Valgfrihet innenfor omsorgstjenester i blant annet Oslo har vært en så stor suksess at selv det mørkerøde byrådet i Oslo har innsett at det er en populær ordning de ikke kan legge ned.
Jeg mener mer konkurranse gir bedre tjenester og at det er det viktigste. Ikke hvem som styrer og driver tjenesten, men at brukeren får det han eller hun har krav på, og mener er best for seg og sine. Jeg er glad vi har så mange velferdsgründere som kommer med nye og gode løsninger for å gi blant annet eldre bedre omsorg.
Jeg mener det spiller liten rolle om leverandøren er offentlig eller privat, så lenge kvaliteten på tjenesten er god. Det er i vårt system alltid, og det skal være politikere som legger rammer, og beslutter retningen og prioriterer. De private, og offentlige leverer alltid innenfor rammene som er helt klare, heldigvis.
Skal de private kunne ta ut avkasting? Avkastning er ikke bortkastede penger. Muligheten til å oppnå overskudd er nødvendig for å få private til å bidra med kapital, kompetanse og kreativitet. En andel av overskuddet hos de kommersielle aktørene beskattes, og går tilbake til det offentlige. Og overskudd opptjent på ett område, gir anledning for at private kan investere og bidra til arbeidsplasser og produktivitetsvekst på andre områder. Av og til får private aktører høye overskudd. Som oftest skyldes at det offentlige har drevet veldig ineffektivt, slik at det er store gevinster å ta ut, eller at det offentlige utformer dårlige betingelser eller forhandler dårlig og betaler for mye, eller at konkurransen er for dårlig.
Husk, vi er blitt mer velstående og vi krever stadig mer av dem som tilbyr oss tjenester. Jeg tror at brukervalg, individuell tilpasning og medvirkning blir dermed stadig viktigere for å sikre at folk også i framtiden skal støtte opp om den offentlig finansierte velferdsmodellen.
Inn i fremtiden, med de beste fra de offentlige, – og private aktører men med innovasjon og pasienten i fokus.
Bjørn Wiik, mars 2019.
