Selvskudd, manglede forståelse eller bare dumskap?
Hva er det med politikere, næringslivstopper eller idrettstopper. Eller for den saks skyld, deg og meg. Hva er det med oss som «tabber» oss ut, ikke bare en gang, men gang på gang. Om det er selfie en sen natt i Oslo, fyllekjøring på Byåsen i Trondheim eller nedsettende uttalelser om kollegaer på en bar i Spania.
Er det mangel på fornuft eller handler det handler om dømmekraft. Er det sånn en del mennesker bare må, eller føler behov for å trå feil? La oss ta Trond Giske, ett år etter at han trakk seg som nestleder i Arbeiderpartiet, så Trond Giske ut til å være på vei tilbake i et toppverv. Han har lagt bak seg ett stort meetoo – press. Så rett eller galt, det blir en bytur og selvfølgelig må han stille opp, resultatet, en videosnutt på seks sekunder snudde alt på hodet.
Videoen viser at Giske henger over ryggen til en kvinne i 20-åra og holder hånda rundt hennes hofteparti, mens de danser i noen sekunder, før Giske tilsynelatende trekker seg unna. Selvfølgelig helt ok, jeg ser ikke noe galt i det.
MEN i situasjonen som kjent politiker, på vei tilbake og med flere varslersaker på vei ut kan man stille følgende spørsmål, var nå dette lurt, selv om alle intensjoner var gode?
Vår evne til å gjøre feil er ikke noe vi skal frykte. Det er det som gjør oss til mennesker. Det er min grunninnstilling. Det er lov å gjøre feil, feilene kan klassifiseres men om det alltid er lurt, eller om man i deler av livet bør tenke seg ekstra godt om, det er det som er det store spørsmålet.
Eller feilvurderinger? Kanskje man skal kalle det sviktende dømmekraft og misbruk av tillit?
Alle gjør tabber. Også på jobb. Noen tabber er verre enn andre. Ikke bare er det svært menneskelig å feile, det gjør deg også til et klokere menneske. Hvis du bare klarer å lære av det.
Ofte i livet gjør jeg feil. Jeg har gjort flere feil. Jeg har tabbet meg ut. Gjort noe jeg ikke skulle. Sagt noe om burde vært usagt. De fleste av oss prøver så godt vi kan. Vi gjør ikke feil med vilje. Men noen ganger forandrer bildet seg underveis. Det som virket rett i øyeblikket, er ikke så rett likevel. Moderne mennesker er ikke de eneste som kjemper med at verden forandrer seg ut fra perspektivet vi hadde.
Det skjeve tårnet i Pisa er faktisk ikke er så skjevt som det en gang var, men det er fremdeles Italias mest kjente bygg, og det er et vakkert mesterverk. Arkitekten av tårnet gjorde en feil fordi han bygget det i myrjord, tårnet skled og ble skeivt. Det føltes nok som en enorm katastrofe for ham den gangen, men i dag er det blitt et uvurderlig landemerke.
Kanskje er det nettopp våre feil som gjør underverker, både med tanke på læring i livet og det som oppleves vakkert. Leonard Cohen synger i Anthem «Det finnes en sprekk i alt, og det er sånn lyset kommer inn». Det er både behagelig å tenke på, samtidig som det er psykologisk korrekt. Vi kan bli smartere av å innrømme våre «feil».
Filosofen Descartes som levde på 1620 – tallet var tidlig ut og konkluderte på dagens dilemmaer. Descartes kom frem til det vi kan være aller mest sikre på, er at vi eksisterer. Han bakte dette inn i uttryk¬ket som ble veldig berømt «Cogito ergo sum»: «Jeg tenker, derfor er jeg». Omskrevet kanskje som, «jeg feiler, derfor er jeg».
Menneskets evne til å tabbe seg ut har alltid vært tilstede. Fra Evas første bit av frukten i Edens hage, Kong Davids utroskap med Batseba, den bortkomne sønnens avskjed med faren og Peters fornektelse av Jesus. Angeren de kjente på må ha vært overveldende sterk. Kanskje sterke enn i dag? I dag går vi forsvar, gjerne støttet av rådgivere og PR agenter som sier, forklar, og gjerne bortforklar, og finn noen andre å legge skylden på! Selv når alt peker til høyre, sier vi venstre, og lar gjerne en hvitløgn bygg oppunder slik at mennesker skal forstå, og tilgi.
Nå skal pressen selvsagt være kritisk og må for all del ikke bli tannløs. Den skal avsløre politikeres ulovligheter, misbruk av makt eller offentlige midler. Men dette kan være en vanskelig balansegang. Å gå på slakk line krever konsentrasjon, ellers kan følgene bli dramatiske.
At pressen jager som ulver i flokk, er ikke ukjent. Resultatet kan noen ganger bli like blodig, fordi kjøret etter å få den beste saken og den beste vinklingen av og til bidrar til at man mister fokus på det viktige. Pressen råder over uhyre sterke virkemidler, noe redaktørene av og til glemmer. Historien har vist oss det.
«Bongo fra Kongo», tre akevitter, trangsynte velgere og legendariske tabber. Vi har vært der, jeg innrømmer mine. Tilbake til introen. Hadde alle tabben kunne vært unngått. Kunne vi styrt Trond, fått han i seng tidligere. Kunne Petter strengt blitt bedt om å ikke havne på fylla, og kunne Trine skei hverken gått ut i åkeren, eller ringt fra en bar i Spania. Mulig, kanskje rådgiverne burde vært tetter på.
Men det er en kjensgjerning, – det blir tabber og feil fremover. Med eller uten VG, og Trond Giske.
Livet, med rett og feil er brutalt, men det er også rettferdig!
«Cogito ergo sum» og verden, du og jeg kommer til å både gjøre, – og si mye rart!
Men ligger du på minussiden, kan det være lurt å sitte litt stille i båten, feil eller ikke, tiden gir alle en mulighet, men du må evne å være tålmodig. Eller kanskje bare tenke seg om en omgang, de «små grå» og magefølelsen er super nyttige.
Bjørn Wiik, mars 2019.
