Hva er det som gjør at mennesker nå må prate i telefonen hele tiden, og overalt? På butikken, i kassakøen, på gata vandrende, og i flyet. Hvilken jobb har alle disse menneskene som alltid er på, og som alltid må ta «viktige» telefoner, gjerne slik at alle andre blir involverte og får innsyn og masse unyttig informasjon fordi man snakker høyt, og legger ut i det vide og det brede om all informasjon «vi» ikke ønsker å bli delaktig i. Folk finner det jo for godt å ha en samtale midt i en kinofilm, tett i tett ved ombordstigning i fly, eller midt i en bryllupstale. Jeg leste nettopp om en begravelse der presten måtte ta en pause fordi en av de som fulgt den avdøde fikk en «viktig» jobbtelefon. Egentlig er terroren alle steder, jeg har selv opplevd at jeg på et offentlig toalett hørte naboen snakke med banken og diskutere renten 😊
Med fare for å bli den «gamle gubben» som ikke tilpasser seg, den som ikke er innovativ nok, tar jeg sjansen på å ytre min mening, og regner med at alle som vanlig ikke er enig med meg, og det er helt greit. Som alltid!
For noen dager siden, en sen kveld på flybussen, full buss. Ved siden av meg en middelaldrende mann (ung, eller bare lovende som meg) som selvsikkert tok opp telefonen, og ringte sin kone eller samboer, det fikk jeg ikke med meg. Jeg fikk «være med» på diskusjon om årets ferie, en datter som ville slutte på jazzballett og hunden som måtte ha en ny sprøyte mot orm, jeg rakk ikke mer, min busstur var over etter 30 minutter.
Det er nesten som om jeg ville ha vurdert følgende, å stemme KrF om de nå i regjeringsforhandlingen hadde gått inn for et egent departement som kun skulle jobbe med forbud, eller «vis hensyn» ved bruk av telefon i det offentlige rom, selv med Hareide som minister skulle jeg vurdert min stemme, så mye blir jeg irritert. Jeg er ikke alene ifølge nye undersøkelser. 😊
Det er i utgangpunktet flott at vi har så god tilgang til mobilen som kommunikasjonsapparat som vi har i dag. Men det at alle – små som store – nå har mobilen med seg overalt, gjør også at vi trenger endel regler om mobilvett eller? Bør sunn fornuft være at man ikke bør snakke om jobbrelaterte saker, eller private saker når man er i det offentlige rom, for eksempel på toget, flyet, trikken eller bussen. På hvordan måte kan man ta hensyn, eller sagt på en annen måte – hvordan kan offentlige telefonterrorister beskyttes mot seg selv?
Hvorfor blir jeg så irritert, en ting er at det er uhøflig, men hvorfor greier jeg ikke bare å koble det ut? Det som er irriterende er nemlig at jeg ikke hører hva den andre personen i samtalen sier. Dermed må hjernen min jobbe hardere, og det er vanskeligere å la være å høre etter hva som blir sagt. Det irriterer meg at jeg automatisk prøver å forutsi hvordan samtalen til mobil terroristen vil utvikle seg og hva det neste vedkommende vil si er, og det skjer gang på gang! og kanskje er det like mange som blir sjokkert over min atferd, som over lang-privat-høyrøstet-og-ganske-kjedelig-samtale-i-offentlig-rom-personens atferd.
Hvem er de verste, hvem er det som borrer seg inn i hjernen min og hvem er den skikkelige terroristen? «Bøllen» som bare er super arrogant om prater i vei… lenge og høyt! Min opplevelse er at prototypen på terroristen er, en middelaldrende mann, på min alder. Han, det er ofte en han har en jobb som han tror handler om liv eller død, i alle fall må han vise alle andre at han er viktig og at akkurat hans samtale bare MÅ han gjennomføre, og alle vi andre må bli med, makan! Tenk på følgende, vi har lagt fra oss andre oppgaver for å ha et totimers møte. En kollega sitter dypt i mobilen. Jeg får ofte lyst til å si: «Hvis du føler du behøves mer et annet sted, er du fri til å forlate møtet, la ikke oss oppta din tid når du ikke har tid til oss».
Så la oss gjøre våre påloggete tilstand litt bedre for alle, skal vi ta en dugnad mot telefonterroristene og bare banke igjennom noen små enklere regler? Ikke ha mobilen på full guff i det offentlige rom, ikke snakk i mobilen når det kan være til sjenanse for andre, skru av pipelyder og kraftige sjenerende ringetoner i det offentlige rom m., og om du er så viktig og må du ta akkurat den samtalen som ikke kan vente noen minutter? Om du tøyer grensen for skikk og bruk, men føler ikke at du ikke kan avvise samtaler lenger. Du MÅ liksom ta telefonen, si et øyeblikk, se ned i skam, når du forlater trikken, bussen, toget, flyet, restauranten eller toalettet, det er faktisk mulig og helt ufarlig, så viktig er hverken du eller jeg, la oss ta hensyn.
Uansett hvor mange ulemper mobiltelefonen enn har, er den garantert kommet for å bli. Og selv om negative sidene ved den kan gjøre mye skade, veier de viktige positive sidene opp. Så hva er mitt forslag? Du har vel sjelden problemer med å adlyde skilt som sier «Ingen adgang» og «Røyking forbudt». Det er ingen grunn til å tro at skilt som forbyr mobilbruk er mindre gyldige. Ser du et skilt som sier at mobilsnakk ikke er tillatt i området, da dropper du rett og slett telefonsamtalene. Prøv SMS-funksjonen, og du vil kanskje bli overrasket over hvor lettvint det er.
På steder hvor mobiltelefon er totalt forbudt, slår du den helt av. Her er kinoen et godt eksempel. De aller fleste kinoer i Norge har mobilforbud. Det betyr at telefonen skal slås av, ikke at du bare skal skru av lyden. Det betyr heller ikke at det er greit å sitte og skrive tekstmeldinger gjennom hele filmen. For alle andre enn deg selv oppleves din opplyste mobilskjerm som særdeles forstyrrende, og du risikerer å ødelegge filmopplevelsen for en hel kinosal med mennesker.
Det er bare du og den du snakker med som bryr seg om hva du skal ha til middag. Det er heller ingen andre som har behov for å vite når du kommer hjem. Hvis du må ta en telefonsamtale når det er mange mennesker rundt deg, sørg for å demp deg så mye som mulig. Også her er tekstmeldinger et enkelt og genialt verktøy, som gjør at du ikke plager dine omgivelser mer enn nødvendig.
Det handler om respekt, god gammeldags folkeskikk og kanskje alle viktigst, du trenger også en mobilpause, og jeg har ingen interesse, eller hjernen min har ingen interesse av din konesamtale, dine barn, din rente eller at din hun må ta ny ormekur, – trenger du å snakke, snakk med sidemannen, eller damen – men ikke snakk i telefonen, tusen takk!
Puh, – så da så!
Bjørn Wiik, januar 2019.
