Om vi liker det eller ei, vi er på oppløpssiden av innspurten for årets julehøytid. Det er for mange masse styr, og det koker litt ekstra, for andre er det ensomhet, og en påminnelse om at de ikke er i adventflokken. For meg er det blitt en årlig sårt tiltrengt time-out med litt Jesus, mye kong Magnus Carlsen, kjærestetid, og jakten på et perfekt lutefisk måltid. Jeg blir mer og mer opptatt av livet som det faktisk er, ikke som det skulle ha vært!
Jeg har en sterk tro, – og en sterk tvil, jo lengere jeg lever, og jo mer tro jeg får, desto mer vokser tvilen. Jeg har akseptert at det går helt bra å la tro, og tvil gå hånd i hånd! Jeg setter denne høytiden opp mot å være et av årets høydepunkt. Tvil på egen tro er ikke uvanlig, men tro og tvil trenger heldigvis ikke ekskludere hverandre. En klok mann sa til meg en gang at «i troens rom er det plass til mye. Også tvil». Så får jeg kanskje se en dag, om min gardering har verdi, først og fremst handler min tro om meg selv, og ærligheten for respekt og kjærlighet for andre mennesker, og huske å leve før jeg dør (viktig, viktig)!
Samtidig tenker jeg ikke på meg selv som en nettverksbygger. Jeg er bare glad i folk. Jeg samler ikke på ting, jeg samler på folk. Det vil si at jeg samler på møter med mennesker, jeg liker å observere og prøver å se mennesker bak «maskene». Jeg liker å treffe nye mennesker, jeg liker å bli kjent med mennesker. Mange av jentene mine (det vil si kjæresten, og min, og min bonus datter) mine synes det er anstrengende å gå en tur i byen sammen med meg, det blir mye så mye stopp underveis. Mye, de fleste er overfladisk bekjentskap, noe jeg også synes er OK.
Det er mange høydepunkt som kommer på løpende bånd nå. Foruten å få oppleve midnattsgudstjeneste i Nidarosdomen på julaften er sjakk blitt en ny tradisjon, i år reddet helt på målstreken med kong Magnus Carlsen i en fantatisk hovedrolle. Ikke som hyrde, men som konge. Sjakk har den geniale oppbygning at her kan alle regioner møtes, tro og tvil, hedninger, kristne, jøder, muslimer – alle er velkommen inn i en verden på et brett med to konger der en må død, eller settes sjakk matt. Jeg bare hører Torstein Bae stemme i bakgrunnen, herlig, det gir meg tro på sjakk, og julefred 😊.
Nevnte jeg maten jeg gleder meg til? Årets høydepunkt blir i år lutefisk på juleaften, for første gang! Selvfølgelig kan og bør tradisjoner endres. Det er ikke farlig. Sånn er det kanskje vi bør tenke med julen også, noen tradisjoner har overlevd sin tid, nye kan komme inn men vi må aldri glemme. Tenk at før feiret vi jul på den katolske måten. Det gjorde vi i over 500 år. Da var 1. juledag den viktigste og mest hellige dagen. Ifølge kirkens tradisjon var det mange regler for hvordan man skulle markere den: Man skulle gå i kirken, holde seg i ro, ikke ha besøk og det var forbud mot lek og moro. Men på 1800-tallet kom tradisjoner som juletre og gaver. Etter hvert ble julekvelden den viktigste dagen for oss. En grunn til det er kanskje at folk hadde lyst til å ha det litt koseligere, og en endring som kom og flere vil komme, heldigvis, jeg heier på endringer!
Dagens julefeiring er sterkt preget av kulturelle vaner og normer, og det åpner for at alle kan samles til en skikkelig feiring når året er på sitt mørkeste, uansett hvilket livssyn man knytter seg til. Det er en folkefest som alle som trenger det lille ekstra løftet for å overleve snøteppet som har lagt seg over oss. En fest for å feire familie og gode venner. En fest for varme og lys. En fest for godt mat og drikke. En fest for alle, og ikke glem de ensomme – ring, og holde kontakten, kanskje blir akkurat en glad for at du husket, hun eller han.
Min jul blir litt Jesus, mye Magnus og deilig lutefisk!
Ikke stress, et godt tips, gi deg selv tidslommer, og plei deg selv med en god bok, et glass vin eller julebrus, et ullpledd, tenn stearinlys og spill dempet musikk. Om nødvendig skriv ned disse tidslommene i din kalender, slik du skriver ned andre avtaler. Forøvrig, det er snart januar 😊
Bjørn Wiik, desember 2018.
