Av og til, egentlig ganske ofte tar jeg meg i å filosofere over følgende utfordring, «hvorfor bruker jeg som mye tid og energi på ting som overhode ikke er viktig?» Ellers sagt på en annen måte, hvordan kan jeg bli flinkere til å bruke min tid, og mine ressurser på ting som «virkelig» har betydning, i mitt, og ikke minst andres liv?
Man trenger ikke nødvendigvis å ha en mening om det meste innenfor samfunn og norsk politikk. Men så lenge du har en mening om noe, holder det langt og lenge. Og alle har meninger og mener noe. Det kan være små ting, som for eksempel hvor lenge treningssenteret eller butikkene i desember skal være åpen, til de større tingene som hva Norge skal leve av etter oljen eller hvorvidt nynorsk burde være obligatorisk. Heldigvis mener vi forskjellig, i nyansert grad og med vekslende engasjement.
For de som bruker tiden på å overleve. De som kjemper en daglig kamp, der meningen med livet ofte blir satt under press, og alt blir satt inn på å komme gjennom dagen vil nok mye av det som opptar samfunnet være uten, eller ha liten verdi. For de handler det om å gå fra breddemeninger, til et fokus. Livsfokuset! Jeg jobber hele tiden med å se, prøve å forstå, og bidra til at mine meninger skal bety noe for de som sliter, at alt trivielt er luksus og bare er masse diskusjoner om et bilde uten farger, men i sort / hvitt!
Jeg samler på opplevelser, og møter med mennesker. Denne uken fikk jeg en tidlig morgen en kort, -men hyggelig prat med Mohamed Kora. Han jobber som nattvakt, jeg spurte hva hans viktigste mening i livet var. Svaret kom raskt, å ha en jobb! Og ha noen som trodde på meg og om valget å satse på at jeg har en plass i samfunnet. Altså så enkelt som en jobb! Det ble et kort møte, – men det gav meg et perspektiv, en jobb er nok for mange det viktigste, og kanskje akkurat det er et av de viktigste livsfokusene vi har.
En annen historie som har gjort inntrykk er intervjuet med NRK journalist Tove Jensen som stod på trykk i avisen Nordlys denne uken. Hun beskriver samfunnets syn på psykisk helse, selv har hun diagnosen bipolar. Hun sier følgende i intervjuet;» I 2019 skal jeg drite i å se noe for meg. Jeg skal la være å forvente hvordan ting skal bli. Går det bra, så går det bra. Og går det ikke bra – ja, så takler jeg det også» Det er vanvittig bra sagt, Tove og det gir meg nyanser om hva som er viktig.
Jeg merker at når jeg får mer og mer kunnskap, når jeg samler på møter med mennesker får jeg mer og mer fokus på hva jeg skal bruke mitt engasjement på. Kanskje vil det overraske deg, men lykken ligger nok nærmere enn du tror. Den ligger faktisk enda nærmere enn din egen nesetupp. For meg blir det først og fremst om å «vri om fokuset» og fokusere på de viktige små tingene i hverdagen. Da vil det være mye enklere å få det «rette» engasjementet inkludert en deilig begeistring.
Det er ikke alltid store ting som skal til. Det kan være små grep som skaper positiv endring på sikt og det er de små tingene som er viktigst! Engasjement er viktig for at vi skal trives på jobben og i livet. Det er nær sammenheng mellom det engasjementet vi viser, og i hvilken grad vi opplever at vi bestemmer selv, har en stemme i samfunnet og har sosial støtte slik at det blir stilt krav til oss.
Så tilbake til spørsmålet, jeg opplever å blir mer og mer bevist på hva jeg skal bruke mitt engasjement på, hva som virkelig er viktig – og hvorfor. Det som ikke er viktig kan seile sin egen sjø, i møte med mennesker går det mer og mer opp hva som er viktig og som fortjener mitt engasjement og min energi. Jeg trår fortsatt feil, mange ganger, men smiler og vet det går rette veien, og om jeg feiler litt, det er ikke så farlig, for en herlig tanke, nam nam!
Bjørn Wiik, desember 2018.
