KrF er et politisk parti som bygger sin politikk på en kristendemokratisk ideologi. Ved valget i 2017 fikk partiet 4,2 prosent oppslutning, åtte stortingsmandater og tidenes aller dårligste valgresultat. Nå har de i det Norske demokratiet havnet i posisjon gjennom å bli årets vippeparti. Lukten av politisk makt får partiet til å få en erotisk politisk ereksjon som vi nesten ikke har sett maken til! Jeg har blogget om dette før, jeg må bare få atter en gang understreke at jeg er redd dette ikke er demokratisk, i alle fall ikke om man skal legge valgresultatet til grunn!
Hvorfor, partiet utnytter sin vippeposisjon i Stortinget kynisk. Stemmegivning er herlig. Stemmeretten diskriminerer ikke og er lik for alle. Du trenger ikke høre på familien din, sjefen din eller vennene dine. Du har like stor rett til å være konservativ, radikal eller liberal – og valget er helt hemmelig.
Så lenge de små partiene, med sine «viktigste saker», trengs som koalisjonspartnere for Høyre og Arbeiderpartiet, vil de kunne få en makt og innflytelse på politikken som går langt utover den støtten de har blant velgerne. Dette kan bli en demokratisk utfordring ved neste stortingsvalget i 2021. Spesielt hvis norsk økonomi svekkes og det må gjennomføres mer omfattende politiske prioriteringer enn det vi har vært vant til de siste årene.
Mens de andre sentrumspartiene Venstre og Senterpartiet har valgt hver sin politiske fløy, står nå KrF igjen alene. Men som et såkalt vippeparti har de gjennom vårt system fått mye, potensielt svært mye makt. Jeg gjentar en oppslutning på 4,2 prosent, og kom med det så vidt over Stortingets sperregrense. Partiet har åtte mandater og skal / vil nå inn i regjering gjennom saker Norske velgere ikke har valgt, altså legges oppslutningen til grunn. Faren for det norske demokratiet handler ikke om hvilken regjering, altså side de valgte. Jeg mener at det er en feil og vil være mot demokratiet at vårt styresett har en slik svakhet.
Er det slik at Norsk politikk er full av tilfeldigheter. Noen av dem blir til og med statsråder. Noen hundre stemmer fra eller til kan skille mellom triumf og undergang for alle de norske partiene som ligger og vaker, eventuelt gisper, etter luft rundt sperregrensen på fire prosent. Norsk parlamentarisme, som for øvrig ble innført av Venstre i 1884, fungerer i dag slik at små partier får uforholdsmessig mye makt og innflytelse. Fordi de alltid trengs for å stable et flertall på bena bak en regjering. Enten ved å få plass i den, eller ved å kunne felle den på et statsbudsjett hvis man ikke får viljen sin. Er det rett og vil det gi øke engasjert i kommende valg, jeg tror dessverre ikke det!
Er ikke dette med all respekt det motsatte av demokrati? Skal det ikke være slik at de partiene som har fått flest stemmer skal bestemme, og skal partier med høy oppslutting men som de øvrige ikke vil samarbeide med, og har mer enn 50% oppslutting kunne stenges ute?
Ok, jeg skal roe meg litt, la KrF styre på, media skriver side opp og ned og jeg er redd engasjement dabber av, hos meg, og hos deg. Ikke er det et kupp i min definisjon, da er det vel en demokratisk prosess – dessverre!
Bjørn Wiik, november 2018.
