I løpet av de siste ukene har vi glidd inn i en ny erkjennelsesmessig situasjon med dyptgripende konsekvenser for utenriks- og sikkerhetspolitikken. Fra at det var koronaen som var fiende står vi nå foran en større fiende uten mulighet til vaksinering. Det finnes dessverre ikke vaksine mot galskap og gale statsledere.
Krigen i Ukraina preger også oss her i Norge. I møte med et nyhetsbilde som viser krigens grusomheter er det klart at dette gjør noe med oss mennesker. Mange kjenner på frykt, noen på tristhet eller sinne og andre igjen på håpløshet og avmakt. Jeg kjenner mest på oppgitthet og sliter med å finne håpet.
Å, va det du Jesus, va det dæ vi mista igjen skrev Åge Aleksandersen. En vakker og svært sterk tekst. For meg er hver krig, hver lidelse, menneskelig fortapelse tap og kraftig svekkelse av min tro .En erkjennelse av at mennesker aldri lærer, at krigshissere og håpløshet bare går i en ond spiral. Vi lærer aldri. Samme hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var slik, erkjenner jeg min dumskap og naivitet.
Jeg tror at for at forandring skal være mulig, vi må ha håp. Hva ellers er verdien av livet om håpet blir borte? Jeg skjønner at håpet ikke lar seg tvinge fram. Men forunderlig nok har det en evne til å presse seg fram selv. Midt i mørket finnes også håpet.
Jeg tror at for at forandring skal være mulig, må vi ha håp. Og det er kanskje også slik at det er først når vi opplever noe virkelig utfordrende, at vi er i stand til å se hvor livsviktig det å bære på et håp er – og hvor vanskelig livet blir når håpløsheten tar overhånd. Kort sagt er det håpet som kan ta oss fremover, mens håpløsheten ikke tar oss noen steder.
Ingen kan leve uten håp. Håp er en følelse alle må ha, ellers mister de motivasjon til å fortsette med livet. Når alt annet forsvinner, er håpet fortsatt der. Det gjør at vi klarer å jakte på det umulige, og ikke gi opp, uansett hvor mange vanskeligheter vi møter. Det gir håp i håpløsheten.
