Jeg starter året med å fundere over det vakre og korte ordet håp. Når man har passert godt over midtveis i livet kjenner jeg at håpet har endret innhold og blitt et mer nyansert ord, med mindre tro på styrken. Kan håpet være kraften som flytter fjell, eller står håpet aleine i nordavinden? Er det tørket inn, eller tært i stykker av framtida? For jeg vet at verden trenger håp, mitt håp er blitt mindre, men tross alt det er et lite håp. For meg blir ordet håp mer og mer byttet ut med realisme.
Kontrastene i håp er store på hva folk opplever akkurat i dette øyeblikk. Noen har det bedre enn noen gang, samtidig som noen opplever sitt livs mareritt. Overalt i verden er det forskjellige hendelser som skjer på godt og vondt i dette sekund. Tenker på at man skal være takknemlig for hver dag som går og ta vare på hverandre.
2023 kan framstå som det verste året i vår levetid. Naturkatastrofer, gale ledere og ikke minst krigen i Ukraina og nedslaktingen i Libanon gjør at troen på håp helt ute. Men jeg vet at for menneskeheten som helhet er det mye som går bedre tross all elendigheten. Barnedødeligheten har aldri vært lavere. Antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom har aldri vært lavere. Det kan se ut som over 100.000 mennesker – om dagen – tar steget opp til en hverdag med bedre tilgang til rent vann, utdanning og medisiner.
Hadde håpet vært mer som løvetann. Den finner sin plass å vokse på, finner lyset der det er, og leter fram en vei gjennom det som virker stengt. Som en urkraft finner den veien til lyset. Løvetannen har en livskraft som gjør at den tross alt finner en vei. Tenk om håpet kunne vært mer løvetann og ikke en plante som må ha stell, næring og som stadig gir opp.
Synes Václav Havel sa det så treffende; Håp er definitivt ikke det samme som optimisme. Det er ikke overbevisningen om at alt vil ende bra, men vissheten om at noe vil gi mening, uansett hvordan det ender.
