Den siste tids mediaoppmerksomhet har dokumentert uverdig behandling av gamle, syke mennesker som enten bor i eget hjem, eller på syke,- aldershjem i ulike kommuner i landet. Jeg er redd det egentlig bare er toppen av et mørk omsorgsfjell. Mens en stadig aldrende befolkning skal ivaretas av politikere som skal «øke arbeidstilbudet og fremme økt produktivitet i offentlig sektor», er både godhet og verdighet en saga blott for mange av våre eldste. Men det som med sikkerhet er et skikkelig tankekors: Det skal bli verre.
Det er så frustrerende og se det som kan beskrives med et ord, uverdighet!
I årene fremover vil andelen eldre i befolkningen eskalere kraftig, samtidig som andelen unge vil synke. Ikke bare vil den tiltakende andelen svært gamle mennesker isolert sett trekke opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner, men økning i andelen svært gamle vil også gi lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlagene. Langt verre blir det når vi i tillegg ikke klarer å erstatte de gamle med nye mennesker til å opprettholde både sysselsetting og skattegrunnlag.
De er helter de som jobber der. Jeg har som pårørende truffet ansatte som virkelig står på. De gjør en utrolig innsats, i et system som sliter ut både mellomledere og ansatte. Det er så mange hvite helter som fortjener all honnør men som dessverre forsvinner fordi hverdagen og omsorgen er så mangelfull. Underbemanning, flere ufaglærte og en økonomi som gjør jobbene umulig er virkeligheten for en hel omsorgsbransje.
Jeg har opplevd at systemet for omsorgen som vi tror finns er fraværende. Både i møte med sykehus og den kommunale helse, – og omsorgtjenesten. Når en av dine nærmeste blir eldre og syk, trengs det ufattelig pågangsmot fra de pårørende. Det er ingen ting som er sånn som du trodde det skulle være. Du må kjempe for hjelp, støtte og for rettigheter som egentlig skulle vært en selvfølge. Den virkeligheten er skremmende ikke minst for de som ikke har nære engasjerte pårørende, de får lite og i verste fall en uverdig alderdom med en trist utgang.
I utgangspunktet burde ikke pleie og omsorg være en stoppeklokkeøvelse. Men når virkeligheten dessverre er slik, er det avgjørende at det er pasientens behov som prioriteres. At de blir sett og lyttet til. Får pleie, omsorg og den hjelpen de har krav på. TV-titting og stressede mobilsamtaler hører ikke hjemme i et hjemmebesøk. Når hvert minutt teller er det verdifull tid for pasienten. Det er egentlig bare et ord som beskriver behovet, omsorg!
Det må ikke stå på pengene, men hodet og hjertet. Vi må aldri glemme at det er hele mennesker som trenger hjelp. Man kommer ikke langt med å trille piller. Det er helt andre ting som er mye viktigere, som for eksempel mat, hygge, det sosiale. Eldreomsorgen bør være et sted for de levende, ikke de døde.
Nå trenger vi en ny satsning og fokus i helseomsorgen der man åpner opp for samarbeid både med innbyggere, frivillig sektor og markedet for å løse utfordringene vi står overfor.
Den eldreomsorgen som mange opplever i dag, er en skam for Norge. Våre eldre fortjener bedre og de fortjener ikke politikkere som fordeler skyld, men jobber med samhandling, løsninger og ikke minst rekrutering, Det er fortsatt mulig, og det er vår plikt å skape en god eldreomsorg.
