Selv med et mørkt bakteppe har vi endelig kastet munnbindet og livet kan danse! Nå er det virkelig tid for å stå sammen. Denne sommeren skal vi skape en skikkelig dugnad for livsglede. Vi skal vise at vi alle som små mennesker er store sammen. Vi skal vise ryggen til mørke krefter og verne om fred gjennom å vise vår nabo i øst at vi har andre verdier, demokrati og ytringsfrihet.
Vi har alle de siste årene kjent på en sårbarhet, en skjørhet ved det å være menneske. Kanskje kan pandemien som vi nå har lagt bak oss bidra til varige endringer ved at vi retter vår oppmerksomhet mot de mest sårbare, ikke bare nå, men også etterpå. For kjærlighet handler alltid om å sette den andre foran seg selv. Kan vi evne å se større og bakenfor våre egne behov? Kan vi innse vår egen uvitenhet og finne tilbake til ydmykhet? Da har kanskje også koronaen er verdi.
Korona ble avløst av en håpløs ufattelig angrepskrig. Vladimir Putin har et personlig ansvar for krigen. Han har begrunnet den ideologisk med at Ukraina ikke er noen ordentlig stat, men burde tilhøre Russland. Her skriver han seg inn i en lang russisk historie om kontroll og utvidelse av egne landområder.
Hva kan denne frykten som vi alle nå kjenner på, fortelle oss? Hva er viktig, og hva er mindre viktig? Vil vi kunne forstå at luften, trærne og vannet trenger renhet og friskhet for at vi selv skal kunne være friske? Skjønner vi at ingen er seg selv nok? At vi alle bærer hverandres liv i våre hender.
For håpet om livsglede i overflod blir heldigvis aldri et håpløst prosjekt. Det ligger og venter, i møtet med noen eller noe. Vi skal danse, selv vi helt uten rytme og med medfødt tonedøvhet skal danse denne sommeren, nam nam!
