Jeg prøver å ikke få akutt panikk. Men seriøst, jeg tenker stadig oftere: grip dagen! Jeg har ikke tid til å sitte stille og surre, og lure på om jeg skal gripe sjansen. Jeg skal gripe den!
For noen år siden virket livet langt, men det er det ikke. Jeg innser at det går fortere enn jeg trodde, fra 40 til 50, vipps!. Det kan til og med gå fortere enn det som egentlig var meningen. Noe uventet kan skje som vender om på alt. Du tror kanskje at det ikke skjer med deg, og forhåpentligvis gjør det ikke det, men det vet du ikke, og det vet ikke jeg heller, heldigvis.
En god venn av meg sa følgende en vakker kveld for noen år siden, du må huske å leve det livet du har lyst til nå, du vet aldri hvor lenge det varer. Enkelte ting i livet får man ikke gjort noe med, resten gjelder det å se positivt på! Noen år etterpå gikk han ut av livet. Kan det være at han egentlig oppsummerte våren?
Påvirket av valg i livet, og ytre påvirkning. Pandemi, krig og usikkerhet har fått meg til å tenke mer, og ikke minst tørre å tenke meg inn i de store spørsmålene. Selv om bakteppe er tragisk. Men selv om vi opplever ubalanse kjenner jeg gleden av at våren er på vei. Kanskje er det akkurat i år vi skal tørre å kjenne på gleden og forventinger. Kunne prise våren, lyset og den fantastiske følelsen når liv våkner til liv etter en lang vinter.
Å leve lenge og å bare oppleve å se solen stå opp og gå ned igjen, å trekke frisk luft i lungene, og å observere den vakre naturen som forhåpentligvis befinner seg utenfor vinduet ditt, ja, det er fint det. Men hva er det om du ikke har brukt alle de årene og dagene på å gjøre det du vil?
Våren gir rom for følgende viktige tankeeksperiment, hva ville du prioritert hvis du bare hadde en måned igjen å leve? Dette kan sette mye i perspektiv. Det er trist at vi trenger store tankevekkere. Hva er et langt liv dersom du har brukt hver dag på å ønske noe, men å bli holdt tilbake av frykten eller andre mennesker? Bortkastet, ja kanskje?
Vi tenker at vi er udødelige og skal leve lenge, men livet skjer for alle og det eneste vi vet er at ting forandrer seg. Jeg føler at våren er tiden for å leve skikkelig, prioritere livet, og sørge for at du blomster og skinner, for deg selv, flyktninger, kollegaer, medmennesker og dine venner. Er ikke det en herlig tanke?
