Før var idrett på TV stort. OL, VM for ikke å snakke om fotball VM, da var jeg helt med. Jeg sto også opp midt på natta for å se OL, særlig vinter-OL. Nå gidder jeg ikke å følge med lenger, jeg har mistet helt interessen. Jeg tror jeg vet hvorfor, det er tre hovedgrunner.
For det første blir det alt for mye. Alle spekulasjonen i forkant. Alt tullet og all synsingen suger ut interessen fra meg. Alle spørsmålene og tullet som gjør idrettsatletene til noe annet enn de er, nemlig dyktige mennesker som oftest er god til en ting. De får trene og leve av lidenskap og sitt talent, det er ikke mange forunt. Altså, et drømmeliv for mange av oss. Ofte blir det fremstilt som det er mennesker som forsaker alt. De satser alt og det føles nesten som at vi skal synes at det synd på alt de forsaker. Det er det ingen grunn til, de er privilegerte. Fordi de får gjøre det det de ønsker mest av alt.
For det andre. Jeg gidder ikke å drive grundige undersøkelser for å finne ut hvilke øvelser som går på hvilke TV-kanaler til hvilket tidspunkt. Fulgt opp med reklame som bryter opp og gjør hjernen frustrert. Folk jeg kjenner og som fortsatt er glødende interesserte, synes kommentatorene i reklamekanalene er så elendige at de slår av lyden og hører NRK Sport på radio i stedet. Jeg innrømmer det jeg savner de gamle gode, men også den siste generasjonen NRK kommentatorer som nå kommenter sjakk, turn, orientering og sprangridning med stor innlevelse og engasjement.
For det tredje. OL er en fortelling for seg, et drømmeeventyr for land som ønsker å vise seg frem og som gjerne står i bresjen for å skille politikk og idrett. Pengebruken er ellevill, og stadig færre demokratiske land orker tanken på å være vertsland for IOC. For Kina er derimot OL en kjempemulighet. Og i likhet med sine kolleger i Norges Fotballforbund i debatten om VM, tok det i debatten om Kina-OL lang, lang tid før det var mulig å ense noen kritisk holdning fra Skiforbundet. OL i Beijing er for øvrig det første OL som kun baserer seg på kunstsnø. IOC visste det, likevel fikk Kina muligheten til å gjennomføre det som kan bli tidenes minst bærekraftige OL. Altså vinter OL uten snø, derimot kunstsnø som er så uren at smøreren sliter fordi det ikke finnes erfaring eller kjemiske midler til et slikt føre.
Kall meg gjerne sur gammel gubbe, det kan jeg leve med. Jeg tenker ikke bruke min fordumspust til å gi OL munn til munn gjenoppliving, sikkert avbrutt av dødskjedelig reklamepauser. Kan noen skru på Netflix for meg, Ja, nå skal vi kose oss med eller uten omikron.
