Jeg innrømmer det gjerne, det skulle ellers bare mangle, tårene trillet da jeg så Nils Arne Eggens begravelse i opptak, så sterkt og pompøst. En mann som har preget min generasjon. Det var helt umulig å være likegyldig til Egen, han engasjerte gjennom å la seg selv engasjere. Jan Eggum stilte et aktuelt spørsmål da han skrev sangen Kor e alle helter hen? Sannheten er at heltene omtrent er helt borte, og spørsmålet er om det har noen betydning. Da jeg vokste opp på slutten av 70-tallet og 80-tallet vokste vi opp med mange helter.
Men først senere så vi på dem som helter, som personer som hadde vært betydelige opp gjennom oppveksten på en positiv måte. Eggen har blitt en helt, for meg ikke på grunn av fotball men alt det han sto for som menneske og tankene han tenkte. Store tanker om felleskap og ikke minst genuint tro at alle har noe, og at alle kan. Det gir mening.
Det er både vemodig og tankevekkende når heltene går ut av tiden, når det tynnes i rekkene. For de blir færre, samme hvor mye jeg har vridd hodet for å tenke ut noen så klarer jeg ikke komme på betydelige helter i dag. Det finnes noen forbilder, som Anne B. Ragde, Erling Borgen, Kristin Clemet, Olav Thon og Åge Aleksandersen, men helt er et voldsomt ord og jeg kommer ikke på mange.
Hvor er heltene? Kanskje noen kan svare på om det skyldes at jeg er blitt en middelaldrende mann eller om det er som et annet punkband fra 70-tallet The Stranglers sang: No More Heroes Anymore. Ok da det tynnes i rekkene, jeg blir enda mer følsom og får enda mer ærefrykt for døden, og da livet. Tanken på døden gjør meg enda mer glad i livet.
Hvem er dine Helter, hvis du har noen? Hva gjør det med samfunnets verdier at det er lengre mellom forbildene nå til dags? Trenger vi ikke Heltene vi hadde som barn når vi bli eldre. Jeg tror det. Stå opp igjen Herre, kom tilbake Men Zorro, Marx og Jesus dro Drømmen gikk i do og onkel Lauritz e på video. Vi minnes og reise oss på store stå…
