Uansett hvor gjerne man ønsket det, så er det ikke mulig å overse at det er valg i år. Annet hvert år overbyr de politiske partiene både hverandre og seg selv. De skryter av hva de selv vil, eller fikk til da de hadde makt, og underminerer det de andre har av ideer. Jeg har som mange andre stemt. Ideen min var å stemme den første dagen det åpnet for forhåndsstemming. Så har jeg kunne følge debattene med et halvt øye, og som alltid blitt mer engasjert enn jeg trodde.
Jeg vet og har erfart at min mening ikke betyr så mye, men stemmen min er viktig. Stort sett betyr vi ikke mye for politikerne. Det vet man fordi de sier én ting, men gjør noe helt annet – helt uten å skamme seg. Det er det som er kompromiss og mindretallsstyre, eller styre med støtte fra et mikroparti.
Det er farlig om folket slutter å tro på politikerne. I en undersøkelse midt på totusentallet sa ni av ti velgere at de ikke stoler på at politikerne holder valgløftene. Det er et demokratisk problem.
Men annethvert år så kommer altså bortforklaringene, unnskyldningene, og pekefingeren mot de udefinerte «andre» – de som egentlig har skylda for at det blir et sånt sprik mellom program og realpolitikk. Mellom teori og praksis. Med all respekt, mange av debatterte blir lite oppklarende, tenk om politiske lovnader kunne vært lovnader som man har måtte så til ansvar for i ettertid. Av og til kan følgende tanke tenkes, er vårt politiske system det beste, eller finnes det andre bedre demokratisk styreformer?
Kanskje har vi for mange partier? Det blir alt for mange små partier som med dagens mandatfordeling havner i vippeposisjon og indirekte får alt for mye makt. Det kan betyr en systemkrise. Der systemet produserer løftebrudd. Der det skulle vært en handlekraftig regjering, blir det kompromisser og særinteresser som styrer. Rødt i en AP regjering, Venstre i en Høyre regjering osv. Da blir det umulig for en regjeringen å gjennomføre sine løfter.
Skiftende mindretallsregjeringer de siste årene har vist at selv om viljen til å gjennomføre løftene er der, så er ikke handlekraften der. For i Stortinget må man inn i forhandlinger og inngå kompromisser.
Jeg har stemt, det er viktig selv om de neste fire årene blir ganske like de forrige siste årene. Det blir kompromisser, småpartihensyn og store sett det samme. Og om to år er det på han igjen… Men for meg er min stemme viktig . Det håper jeg du også føler, til tross.
Godt valg!
