Kan du som meg av og til føle på misunnelse. Den klumpen i magen, det stikket i hjerte som bare si tja… det kan være på jobben og ellers i livet. Den følelsen som om han, eller henne skal komme her, og komme her…
Mange kjenner på mye på misunnelse overfor andre mennesker? Å ikke klare å unne venner og familie gode ting er vondt og grunnen til at du føler det slik kan være mange. Men løsningen ligger i deg selv. Jeg tror ikke du får noe godt liv uten å erkjenne at du unner andre å lykkes. Det er faktisk en stor lykke å kjenne at andre virkelig får det til, at andre er bedre og kan mer.
Og ikke minst innrømme overfor seg selv et stikk av misunnelse. Med en god selvfølelse i bunn takler man at livet består av opp— og nedturer. For det er et nært forhold mellom misunnelsen, selvfølelsen og evnen til å være takknemlig. Og det er ikke bare solskinn i livet for noen. Ytre prestasjonskrav styrer mye av samfunnet. Men det er det indre som skaper lykkefølelsen. Hvorfor?
Fordi vi skal prestere og produsere; 1-2-3 barn, bil, båt, hus, hage og hytte – med eller uten vaskehjelp. Vi skal stå godt på den sosiale scenen, mestre verbale koder, ha utstråling og en god replikk. Men hva er det vi egentlig er på jakt etter? De gode øyeblikkene fylt av lykkestreif og mening?
Misunnelse er mer utbredd i arbeidslivet enn man skulle tro. Min erfaring er jo «høyere» opp du kommer i hiarkiet jo mer misunnelse er det. Der blir konkurranse sport på en måte, så lenge du ikke står i veien for meg eller hindrer mine ider å spire er vi et team. Når du får rett eller slutter blir det oppfattet som om du i mange tilfeller slutter i Jehovas vitner. Da er ordet unne, helt ute og blir bare minner…
I tider hvor en verdensomspennende pandemi kjører akebrett med dårlige bremser i bratt lende, og oljeprisen henger seg bakpå, trenger vi nye ideer og visjoner for å sikre arbeid og velferd for alle i årene som kommer. Vi må gi hverandre rom til både å prøve, feile og, ikke minst, lykkes.
I den prosessen er det betimelig å børste støv av det gode gamle ordet «unne». Et fenomen man blir bevisst på når man observerer de høyst forskjellige måter vi reagerer på andres suksess og fiasko, motbør og bragder.
Vi lever i en prestasjonskultur med et stort press på enkeltindividet. Det meste skal optimaliseres og fremstå som vellykket: kroppen vår, arbeidsevnen og skoleprestasjonene, kjæresten, barna og hjemmet, det sosiale livet, feriene og fritidsaktivitetene, men også følelseslivet og selvtilliten. Det perfeksjonistiske idealet har alltid omringet mennesket, men jaget har kanskje blitt enda tydeligere etter at de sosiale mediene for alvor ble en så viktig del av hverdagen.
Vi utsettes nå nærmest konstant for eksponeringen av andres interessante og suksessfulle liv. Barn og unge konkurrerer om «likes» og «følgere», og bruker dette som en målestokk på deres egenverdi og plass i vennegjengen. Også de ikke fullt så unge søker ytre bekreftelse på det de utretter, og en visshet om at de er akseptert og hører til gjennom de samme delingskanalene.
Velkjente Albert Einstein, som ifølge kildene ikke var direkte misunnelig så det så utrolig bra, “Alle er et geni. Men hvis du dømmer en fisk etter dens evne til å klatre et tre, vil den gå gjennom hele livet og tro at den er dum”.
Mitt råd : Etterstreb å ikke la misunnelsen ta deg , unn andre alt godt og suksess ,da vil du få det godt i hjertet ditt.
Bjørn Wiik, mai 2021
