I år blir ikke påskebloggen helt som vanlig. Det er ikke plass til kvikk lunsj og appelsin. Selv om jeg skal få lurt inn Viggo Valle er bakteppe mer dystert enn fylt med påskesol. Fra kor ska vi reise hen, til hvordan har vi det?
«Oldebarna våre kommer til å lese om dette i historiebøkene på nettet en dag», sa en tidligere kollega på et teamsmøte denne uken. Han er restaurant-eier, arbeidsplassen er stengt, og han hadde nettopp gått en tur til Trondheim sentrum, hvor det nærmeste var folketomt. Ingenting er som det pleier å være, konstaterte han. Tog og busser går folketomme, mange butikker holder stengt og det er stille i gatene.
Arrangementer er avlyst, kunst og kulturbransjen blør og ingen skjønner vel egentlig hvor hardt pandemien rammer. Et liv uten kunst og kultur er et fattig liv.
Men hos Nav koker det. Tiltakene, effekten og det som hos en del virker som famling i blinde begynner å bli en farlig medisin. Koronakrisen har gjort noe med oss, både som samfunn og med hver enkelt. Selv om Norge foreløpig ser ut til å ha sluppet forholdsvis billig unna de helsemessige konsekvensene av pandemien, så har de strenge smittevernstiltakene fått store konsekvenser. Hvordan dette egentlig har rammet oss, som mennesker og som samfunn tørr jeg ikke tenke på. Det vet vi ikke ennå.
Store deler av næringslivet har fått en ufrivillig brems. Det tar på å åpne en dag, for så å stenge påfølgende dag. Kulturlivet har mistet nesten hele inntektsgrunnlaget sitt. Jeg tror mange av oss følger savnet etter kunst, – og kultur svært sterkt. Idretten har gått i dvale, foruten toppidretten som ikke anses som like farlig? Norge, – og det meste av verden er i knestående etter at korona kom på toppen av et kraftig oljeprisfall.
Restaurant og hotellbransjen har gått fra å levere kvalitet og nyskapninger til å bli bransjen som bare er blitt «borte» over natten. Reiseliv og flybransjen kan bare beskrives med et ord, – trist! Jeg kjenner det på meg når bekjente må gi opp sine livsverk. Når kreative sjeler som samfunnet trenger må skrotes og når vi går fra livsglede til resignasjon.
Men aller verst er det for de svakeste, barn, ungdom og de eldre. Barn og unge har vært utestengt fra skole og fritidsaktiviteter. Syke, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser og sosiale utfordringer har flere steder blitt isolert og mistet sine sosiale fellesskap. Det er farlig!
Så kanskje er jeg litt negativ. Vi kommer igjennom dette og sammen skal vi skape det et nytt Norge etter koronaen. Men jeg tror flere kjenner mer på avmakten nå, usikkerheten og om tiltakene er gode nok. Sagt på en annen måte gjør vi egentlig de rette tingene, eller favner vi i tåken og lar den døve lede den blinde, eller var det motsatt. Jeg følger i alle fall for si til alle som rammes så tøft, jeg ser deg og vil deg godt.
God påske!
Festen er over, det er snart ikke kake igjen!
Bjørn Wiik, mars 2021.
