Det fremstår ofte i media som at det er kamp mellom by og land. Mellom verdiene i bygde Norge, og det urbane. En verdikamp der lønnsomhet, forventinger, tilbud og politikk er retningsgivende. Å skape konflikter, for så å overbevise dem som føler seg snytt, er en historisk klassiker. Vi ser det i politikken hver dag. «De som har mest fra før» mot alle oss andre. Byene mot resten av landet. Elitene mot folk flest. Det er den klassiske konfliktlinjen mellom by og land.
Vi identifiserer oss ofte med å være fra byen, eller å ikke være fra byen. Hvorfor er det sånn, jeg tror enkelt og greit at mennesker skal få bestemme bo, – og hjertested selv, og aldri glemme at alle i byene engang kom fra bygda, og bygdas verdier lever videre, på godt og vondt.
Jeg liker å stå på Tranøy i mitt paradis, og nyte stillheten. Noen ganger lukker jeg øynene og sanser et solglimt som treffer ansiktet. Når jeg står sånn, tenker jeg ofte: Her skulle jeg likt å være hele året, og ikke pendle til byen for å jobbe. På Tranøy i Hamarøy er det trygt og godt, her er lufta ren og fjorden klar, og det finnes milevis med turløyper og storslåtte naturopplevelser. Alt hva sjelen måtte begjære for å finne den optimale ro.
Slik er det også på Straumen og i Steigen. Disse små stedene, alle de små stedene der du treffer kjente i butikken, der barn kan leke fritt i gatene, og alle er med på dugnaden og vaffelsalget i idrettslaget. Jeg vet at det ikke alltid er idyll, at bygdedyret lever, men velger alltid å overse det. Du ser det du vil, det er ikke det du ser som betyr noe, men det du tror du ser.
Jeg føler egentlig at Tranøy er nærme alt. Midt i villmarken, midt i leia men bare 3 – 4 timer i bil, en dagsreise med båt (om den går) eller buss unna byen. Selv det, jeg føler at det er sentralt for alt det vi mennesker trenger.
Selv jobber jeg på en annen kant av landet, i eksil i Oslo. Hvor alt er stort og travelt. Rusler du rundt i hovedstadens gater, ser du knapt et eneste kjent ansikt, selv om du har bodd i byen i mange år. Jeg har mer eller mindre bodd i by i over 35 år, huff huff.
De siste 20 – 30 årene har det skjedd en endring i Norge. Unge mennesker flytter til byene. Kjører du gjennom Østerdalen eller deler av Nordland, kan du kanskje få øye på et gammelt skur eller en låve. Malingen flasser og landskapet er gjengrodd. Her var det en gang et helt lokalsamfunn, med skoler, butikker og hus. Kanskje ser du en pensjonist som har klort seg fast på en fjellknatt. Bygda opplever aldring. I 2040 vil mer enn hver tredje innbygger i mange distriktskommuner ha passert 70 år, det er skremmende.
Sentralisering kan bety at distriktspolitikken har vært ineffektiv. Senterpartiet hevder det. «Vi sier klart nei til sentraliseringen Høyre/KRF/Venstre-regjeringen har forsøkt å gjennomføre på alle områder», skriver partiet på sine nettsider. Den ene dagen er det kommunereformen som er problemet, den neste er det politireformen. Men koker man alt ned, handler det om verdier mot økonomi.
Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum, vil gjerne snakke om sentralisering. Men sentraliseringen startet før Senterpartiet begynte å snakke om problemet, og den stoppet ikke opp da Senterpartiet satt med makten, under regjeringen Stoltenberg. Sentraliseringen drives av så sterke krefter at den er vanskelig å stoppe.
Er det rettferdig at folk som bor i utkanten – som betaler like mye, eller mer, i skatter og avgifter – skal ta til takke med langt dårligere tjenester enn folk i byene? Skoler, politi og sykehus rykker stadig lenger unna.
Så hva må gjøres, og kan det gjøres noe? Mange bygder klarer seg utmerket. Felles for dem er at de skaper arbeidsplasser. Arbeid er motoren i all bygdeutvikling. Uten arbeid, ingen bygd. Uten arbeid, ingen fritidstilbud eller kulturtilbud. Uten arbeide ingen skatteinntekter. Bare en ond spiral som sørger for fraflytting og regresjon.
Vi må passe at landsbygdas rolle i fremtiden ikke bare blir å være en slags passiv naturkulisse, et rekreasjonssted, for slitne byfolk som trenger å dra på ferie og slappe av. En ren turistdestinasjon for storslagne naturopplevelser – der det moderne mennesket skal kunne finne seg selv? Er det akkurat der løsningen for bygda der, – tilrettelegge for bedrifter som leverer innenfor disse konseptene året rundt?
Men det er ikke nok å tilby en jobb. Dagens unge studerer lengre, og de forventer å få noe igjen for utdannelsen sin. De vil være i et fagmiljø med andre som har de samme interessene. For en designer, arkitekt, ingeniør eller lege kan tilbudet noen ganger bli for lite i en liten bygd.
Vi blir i hvert fall nødt til å forholde oss til de unge fra byen og kampen om å få nyte godt av de fagkunnskaper og den arbeidskraft de har å by på. Og det vi kan være temmelig sikre på er at de, ved valg av arbeidsplass og bosted, ikke ønsker seg til de ytterste utkanter med de stilleste grender og de minste barneskolene.
Det gjør jo heller ikke bygdeungdommer som flytter ut for å skaffe seg utdannelse og yrkeserfaringer. Også de ønsker seg til byer, tettsteder og bygder hvor bosetting, produksjonsbedrifter, privat og offentlig tjenesteyting er tett nok og med fagmiljøer som er brede nok til å gi grunnlag både for den omstilling og nyskaping et hvert lokalsamfunn vil trenge for å ha livskraft og berettigelse
I dette landskapet må bygdene manøvrere. De som vil vinne i fremtiden, må gjøre seg attraktive. Det er en tøff kamp. Men når folk står sammen og jobber mot et felles mål, skaper de ofte resultater. Mange bygder viser at det er mulig å lykkes.
Og aldri glem, den som ingen fortid eier – den har heller ingen framtid
Bjørn Wiik, januar 2021
