Gjør de fleste av oss ting vi ikke liker, hele livet? Er det sånn at du tenker, tja.. bra men ikke helt som jeg skulle ønsket? Er det sånn at mange av oss er i livet og jobber for et mål, opp og frem. Men at vi egentlig bare står helt stille og avstanden til målet er konstant?
Er det rom nok for deg i ditt liv? Eller er du i en klaustrofobisk komfortsone, en maskin i nirvana.
Komfortsonen er ikke bare klaustrofobisk; den er også hard og firkantet. Når det ikke var rom for deg selv, er det i alle fall ikke rom for følelsene dine. Spontanitet blir kanskje helt utelukket, og livet blir en planlagt rute fra A til Å. Er det bra, farlig eller bare selve livet?
Er det sånn livet er, skal vi være tilfreds med det. Slå oss til ro, og bare finne oss i være i det livet vi har. Dette kunne jo vært mye verre, tross alt, vi er heldige vi lever i stille del av verden, vi har det godt og vi har et samfunn som tar vare på oss, så da så!
Eller skal vi ikke sammenligne oss med andre. Bry oss om at vi er en del av helheten og ta styring på vårt livet uavhengig i om andre har det bedre eller verre?
Er det sånn at når du står stille kan usikkerhet om hvem du er komme sigende, kan det ende med at du begynner å ikke like deg selv
Det som vanligvis skjer når du ikke liker deg selv er at du til slutt ikke liker noe som helst. Verden ender opp med å bli en projeksjon av det som foregår inni oss. Det handler ikke så mye om verdens hyggelige eller ubehagelige aspekter, men mer med hvordan vi ser på det.
Hvor på reisen du er, og hvor du er i livet tror løsningen er å være tilfreds. Fornøyd og takknemlig. Oppføre seg godt, og være åpen. Og måten du kommuniserer på er en god nøkkel til lykke.
Jeg personlig tenker mye over hvordan jeg snakker til folk, og det anser jeg som viktig. Jeg ønsker å være vennlig, høflig og god. Jeg ønsker at mennesker skal føle at jeg ser dem, smiler til dem og er oppløftende når jeg prater til og med dem. Det er en verdi jeg selv setter høyt, svært høyt. Jeg prøver, hele tiden men innimellom er jeg også sure Bjørn, da må jeg hente meg inn, fort!
Jeg tror faktisk det er viktig å starte med deg selv og med ditt indre, og det starter i tankene. For om jeg klarer å tenke godt om et annet menneske, så vil det videre være lettere å prate godt om et annet menneske.
Prate godt om – og godt til vedkommende. Jeg tror at det hjertet er fylt av, flytes det over av – og om jeg fyller meg selv med gode, oppløftende og positive tanker tror jeg dette vil smitte over på det som kommer ut av min munn også.
Bjørn Wiik, september 2020.
