Legendariske Herbjørn Sørebø som gikk ut av tiden i 2003 hadde mange gode formuleringer. En klassikker var; «alle reiser er ein omveg heim», så poetisk vakkert! Ofte filosoferer jeg over hvor jeg er på vei, og hva som er mitt «heim». Er det bare jeg som funderer på følgende, er det slik at vi mennesker, samme hvor vi er i livet er på reise, heim og med mange stoppesteder på reisen. Holdeplasser, som kan bety at du må vente lenge, eller kort, alt ettersom hvor du er i livet?
Mine minner er fra min barndomsidylliserte sted. For de aller fleste er barndommen fylt med idyll. Jo eldre mennesker blir, jo mer idyll blir det. Men noe er underlig. Jeg var så liten da jeg dro ut i «verden», at jeg ikke husker noe som helst, eller det jeg husker er sol og sommer og harmoni. Jeg lener meg mot minnene, men har vel egentlig ingen. Blir minner et drivstoff jo eldre man blir? Er det å bli voksen å lengte mer og mer etter minner, som har fylt minneboken. Blir livsreisen en vei mot minner, og drømmen om å kunne oppleve alt på nytt, et livsdrømmeverk?
I dette omfanget kan man si at man for sammensatte følelser har kommet til bokstaven N. Det er N for Nostalgi.
Nostalgi er herlig, men gir foruten gode følelser ikke så mye mer, eller er nostalgi grunnstoffet for lengsel?
Det finnes en lengsel i ethvert menneske, en dypere bevissthet om at livet er ”noe mer”. Vi lengter, uten helt å forstå etter hva. Vi bruker store mengder energi på å lete etter dette ”noe” utenfor oss selv, i materielle ting, igjennom karriere, status, i en kjæreste og så videre. Omverden bombarderer oss med svar, og i lengselens navn løper vi fra gullkalv til gullkalv, uten å finne sann og varig tilfredsstillelse.
Vi leter på feil sted og lytter til gal kanal og i larmen fra all verdens stemmer drukner røsten med det sanne svaret, den som er i deg. Den innvendige lavmælte røsten som ikke roper med kraft og anstrengelse, men som alltid finnes der, inni i deg selv.
Den berømte tenkeren Aristoteles levde for 2300 år siden. Han var opptatt av hva som gjorde mennesket lykkelig, og han kom raskt til at det måtte være noe mer enn god helse, varme og mat. Om dette er alt vi ønsker, lever vi ikke livet vårt annerledes enn hva en plante gjør, sa han. Klokt tenkt, livet er så mye mer. Aristoteles mente at det ikke kunne være nok og forstod lenge før alle andre at vi mennesker har det best når vi er sammen med andre, og hjelper andre. I den trygg kontekst og sammen med mennesker som vil deg godt.
Noen velger å lytte til religionen sin, noen lytter til vitenskapen, men jeg velger å lytte til meg selv. For meg er meningen med livet den lykken man oppnår når man gjør noe godt for andre. Meningen med livet er å gjøre det du blir inspirert av, og kjenne at du kan mestre ting. For meg er også meningen med livet kjærlighet, familie og vennskap og det å strekke seg mot de aller største drømmene. Hvis jeg ikke kan følge drømmene mine, mestre nye ting, bli inspirert, ha håp, være omgitt av kjærlighet og gjøre det jeg har lyst til, hva er da meningen med livet?
Noen ganger sammenligner jeg meg med et brød. Akkurat som det, trenger jeg ulike ingredienser for å bli til noe. Jeg vokser med omsorg, og blir større og større. Plutselig er jeg ferdig, og når jeg kommer ut og blir eldre, blir jeg revet i mange biter. Folk forlanger mer og mer av meg. Til slutt er det ikke noe tilbake og jeg forsvinner. Det er ikke en eneste smule igjen av meg, men jeg vet at jeg har gitt alle som har vært glad i meg en god magefølelse.
Presset som mange opplever i dag, driver oss mot å søke nye løsninger for å takle uro, stress, tidsklemme og hastverk. Hvorfor løper så mange, hvorfor skal så mange få så mye gjort? Jeg er godt voksen, men har masse å lære, det gir motivasjon og livsmening. Jeg er klar for alt. Det er bare å glede seg til nye eventyr. Livet er en reise jeg aldri ville vært foruten, det er min reise, det er ein omveg heim. Og husk at livet ikke gjør deg til en maskin i nirvana, da er det kjørt!
Meningen med livet, jeg finner den i stillheten. I deg og i møte med mennesker og prosjekt som varmer hjerte mitt. Hele mitt liv er en lang omveg heim, jeg trives best på reisen som livets vagabond uten å kjenne morgendagen helt, det gir mening på min vei heim.
Nok filosofi for i dag, blir bare enda flere minner som skal trekkes frem, og jeg liker det, egentlig!
Bjørn Wiik, juni 2020.
