Fra at alle lederne trodde at nøkkelen for optimal produksjon og effektivitet var at man måtte sitte på kontoret, i åpent landskap, viser korona hjemmekontor statusen så langt at det kanskje var feil. Først, hadde man ikke massivt fjernet cellekontorene kunne flere jobbet på kontoret med døren lukket, og med minimalt smitterisiko. Deretter det ser ut til at man bli mye mer effektive med hjemmekontor, og ved bruk av digitale plattformer. Er det korona pandemien som gir åpent kontorlandskap nådestøtet og en gir en generasjon unge hippe kontorarkitekter feil?
Egne kontorer eller aktivitetsbaserte arbeidsplasser og åpne landskap? Det er vel mange gode argumenter begge veier. Jeg opplevde at kontorlandskap ble lansert som gunstig for arbeidstakere og team med samarbeid som krever løpende kontakt, tja kanskje ikke så dumt. For fagprofesjonelt arbeid som krever konsentrasjon og uforstyrret korttidshukommelse ser dette imidlertid ut til å fungere dårlig. Flere tidligere undersøkelser (sist, helt fersk fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt, STAMI) viser redusert effektivitet, 30 % lavere produktivitet, mindre tilfredse medarbeidere, økt stress og sykefravær. Og det var før pandemien. Stemmer dette er vi «lurt» de siste 10 – 15 årene.
Den svenske visesangeren Ulf Lundell er sikker i sin sak – han «trivs best i öppna landskap», men er det åpne landskap eller cellekontorer som gjør at prestere best på jobb?
Det finnes kilometervis med forskning på effektivitet og kontorlandskap. Du kan faktisk finne undersøkelser som bygger oppunder akkurat det du ønsker at de skal konkludere med. Om du som leder vil spare kostnader på mindre kontorlokaler så finner du mange gode argumenter der ute. Men er du sikker på at pengene du eventuelt sparer i kvadratmeter står i stil til det du punger ut i tapt arbeidsfortjeneste på gjentatte avbrytelser i åpent landskap?
Jeg kom for første gang inn i åpent kontorlandskap i 2009. Det ble for meg et sjokk! Konsentrasjon sank, jeg ble ufrivillig involvert i diskusjoner som jeg mer eller mindre ikke ønsket å delta i, og ikke minst ble det en tidstyv… alle skulle, og ønsket å fortelle om sine ting, aller verst på mandagene da helgen skulle oppsummeres i det vide og det brede. Det ble utarbeidet «kjøreregler» og det var møter og diskusjoner…litt bedre enn periode, men så var alt som før. Ok ja, det kan være at jeg er introvert og lite tilpasningsdyktig. Men erfaringen min er at når kollegaer er helt ærlige, blir de våt i øyene når jeg snakker om «gamle dagene» når vi hadde kontor… hvorfor er da sånn hvis alle «ønsker» cellekontor?
Flere konsulenter som selger inn åpne løsninger har gått fra åpent landskap til «det aktivitetsbaserte kontoret». En forkledning og lur endring, men landskap er landskap anyway hva vi kaller bruden. Vi kjenner alle på frykten for det ukjente. «Slik gjør vi det her» og vanens varme komfort skaper trygghet og ro i tilværelsen. Mange av oss mener at fleksible kontormiljøer kun passer for spesifikke yrkesgrupper, arbeidsmåter og arbeidsoppgaver. Og at aktivitetsbaserte kontorlandskap umulig lar seg gjennomføre i andre yrker.
Men det er vel jeg som er gammel. Kanskje er det bare drømmen om at livet på cellekontor som var lykken. Bilder av barna på kontorpulten, svigermor og fasttelefon, med en dør jeg kunne lukke. Når den var lukket var tegnet, ikke forstyrr. Eller får jeg kanskje uventet hjelp fra korona pandemien til å få tørket støv av gamle minner, vi får se hva trenden blir i ettertid.
Veien og utviklingen fremover går i sirkel, vi bare finner nytt navn og formgiving.
Bjørn Wiik, april 2020.
