Det er egentlig godt nytt at vi blir eldre. Vi får flere friske leveår. Men det betyr samtidig at det står færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Det betyr en helt ny virkelighet for oss som står helt på dørlisten inn til å «bli godt voksen».
Frem til 2040 vil antall eldre over 80 år dobles. Det vil øke presset på helse- og omsorgstjenestene. Og vi må tenke nytt, og vi må tenke mye mer bruker -basert helseverdferd.
En ting er helt sikkert, det vil bli kaos hvis ingenting blir gjort. Antall skrøpelige eldre vil øke dramatisk i forhold til antall ansatte i eldreomsorgen. Det kan bli et eldreopprør som får selv den mest innbitte sosialisten til å bli redd.
Dagens situasjon er at eldreomsorgen vil sliter med å rekruttere og beholde utdannet personell. Det vil medføre til at helse- og omsorgstjenestetilbudet til eldre blir dårligere, og dermed vil presset på familien øke, samtidig som det er en fare for at flere eldre blir isolert hjemme uten å få hjelp. Vi må tenke nytt, og vi må tenke raskt.
Det må ikke stå på pengene, men hodet og hjertet. Vi må aldri glemme at det er hele mennesker som trenger hjelp. Man kommer ikke langt med å trille piller. Det er helt andre ting som er mye viktigere, som for eksempel mat, hygge, det sosiale. Eldreomsorgen bør være et sted for de levende, ikke de døde.
Vi må bygge allianser med familien og nærmiljøet, kommunale, offentlige og private aktører. Alle må bidra, og vi må bidra nå. I morgen er det for sent. Et utstrakt samarbeid mellom private aktører og det offentlige er eneste farbare vei for å få eldreomsorgen i Norge til å fungere.
Om det er offentlig sektor som skal produsere tjenestene som befolkningen trenger, eller om dette skal settes ut til markedet, er kjernen i den tradisjonelle måten å tenke offentlig–privat sektor på. Dette er også en ideologisk diskusjon der høyresiden generelt har vært for privatisering, mens venstresiden vil at det offentlige skal ha kontroll på tjenesteproduksjonen.
Statlig og privat velferd – hånd i hånd? Spørsmålet om hvilken velferd staten bør ha ansvaret for, og hvilken velferd som bør kunne drives privat eller ideelt, har igjen blitt et betent politisk/ideologisk spørsmål. Med ideologiske kjepphester i hånd og hode, krangles det om hvorvidt statsdrift vs. privatdrift gir bedre eller svekket kvalitet, eller mer eller mindre trygghet.
Behov for omstilling i både næringsliv og offentlig sektor kaller på innovasjon og utvikling av nye løsninger. Innovasjon har dårlige vilkår innenfor lukkede rom med folk som tenker likt og har lik bakgrunn. Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling som offentlig sektor trenger å ta del i.
Det er behov for å tenke nytt om samhandlingen mellom offentlig og privat sektor. Det handler ikke lenger om hvem som skal produsere hva, men hvordan offentlig sektor kan skape nye løsninger sammen med aktører i privat sektor, det være seg innbyggerne selv, næringsliv eller akademia. Samhandling med aktører utenfor egen virksomhet er en nøkkel til å få til innovasjon og utvikling.
Nå trenger vi en ny kultur i offentlig sektor der man åpner opp for samarbeid både med innbyggere, frivillig sektor og markedet for å løse utfordringene vi står overfor. Dette er ikke ideologi – det er samhandling.
Bjørn Wiik, mars 2020.
