Underlig å observere nok en gang hvor sterkt ritualer står i vårt samfunn. Underlig fordi man i hverdagen skulle tro at mange ikke søker til religion når det skjer nasjonale traumer. Eller noe som i alle fall får stor oppmerksomhet, og viktig oppmerksomhet vil mange mene. Sist i forbindelse med Ari Behns selvmord og begravelse. Et øyeblikk hvor Norge på nytt stod tilnærmet stille!
Enda en gang, til tross for at vi i nå opplever et sekulært samfunn. Fortsatt vil flesteparten av vi som bor i Norge bruke kristne seremonier ved viktige hendelser i livet. Mange ikke-religiøse benytter seg av kirken ved spesielle anledninger, ikke på grunn av tro, men på grunn av tradisjon.
Heldigvis er det å føle sorg og å gråte når man mister noen som har stått en nær, er universelt. Uansett hvem vi er, hva vi tror eller ikke tror på!
For andre vil det kanskje føles feil å ha en religiøs ramme rundt seremoniene sine om man selv ikke er troende, og da vil man kanskje heller benytte seg av en ikke-religiøs tilbyder av slike seremonier Ritualer er viktig for å skape en følelse av fellesskap og tilhørighet i den nye status/gruppen man er opptatt i. Dess sterkere overgangen er, jo mer kraft er det i ritualet. Det er også et poeng i at ritualene skal formidle avsondret kunnskap som er forbeholdt de innvidde.
I alle tider og på alle steder har mennesker brukt ritualer for å markere viktige hendelser i livene sine. Fødsel, død, ekteskapsinngåelse og overgangen fra barn til voksen er noen av disse viktige hendelsene. Med disse hendelsene følger det også visse spesifikke ritualer, alt avhengig av livssynet ditt og hvor i verden du kommer fra. Religion er ofte en stor del av disse ritualene, og ritualene handler derfor også i stor grad om ens tilhørighet til den spesielle religionen.
Religionen vil i tillegg til å være rammeskapende for seremonien, også i mange tilfeller fungere som en trøst og støtte, spesielt i forhold til de som står igjen etter et dødsfall. Tapet av en kjær man har vært glad i vil kanskje ikke føles like tungt om man vet at den avdøde er i etterlivet, hvor man vil møte han når man en gang selv skal gå bort. Og om man ser for seg at man selv ender opp i en form for paradis, vil muligens livets slutt ikke virke så redselsfullt.
Religionen har altså en stor rolle i mange menneskers liv, selv om samfunnet vi lever i blir mer og mer sekulært og flere og flere mennesker definerer seg som ikke-religiøse, eller utenfor ett spesielt religionssamfunn. Allikevel er det mange mennesker som har behov for å markere spesielle hendelser i livet.
Mange vil kanskje spørre seg hva som er igjen av disse markeringene om man trekker fra religionen. Er det bare en ramme som ikke har betydning, eller gir det en høytid og en verdi som gjør felleskapet sterkere?
I nyere tid er det vanlig å se sorg som et symptom eller en reaksjon, noe man skal gjennom, men komme seg over. Det er jeg uenig i. Jeg tror det er viktig at vi ser sorg som noe typisk ved det å være menneske. Sorg er en del av livet, det vil prege alt ved tilværelsen og det er helt ufarlig. Før eller siden, vil vi alle oppleve sorg, og den er individuell strek, min sorg er min sorg. Ingen kan si hvor sterkt den skal være eller hvordan jeg skal takle det, heldigvis!
Bjørn Wiik, januar 2020.
