Norske politikere er hardtarbeidende, flinke folk. Men de er også taktikere som sier ja når de egentlig mener nei. Det blir dyrt i et av verdens rikeste land. Jeg skal kjempe mot politikerforakt, jeg skal bruke energi på å forsvare, men etter å ha hørt blant annet debatten de siste dagene om økte fergepriser og kollektivpriser, samt «ansvarsleken» mellom Regjeringen og Fylkeskommunene, blir jeg lettere oppgitt, og redd mitt oppdrag mot politikerforakt kan bli en stor utfordring.
Fordi, Det er mildt sagt litt nedslående å lese om hvordan politikk blir til. For politikerne sier nei når de mener ja, og ja når de mener nei. Det blir slik fordi de er taktiske, og ikke vil støtte motstanderne enda så bra forslag de kommer med. Og fergeprisene i for eksempel Nordland fylke blir ikke billigere med å leke «forskyv ansvar leken».
Vi ser nå en ansvarsfraskrivelse der ingen folkevalgte hittil har tatt ansvar. Fylkespolitikerne skylder på underfinansiering fra staten for fergedrifta, mens regjeringa skylder på fylkespolitikerne som prioriterer feil i budsjettene sine.
Litt historie for å forstå «galskapen» i ja, nei og jeg snur kappen etter vinden. Det dreier seg om kommunesammenslåing debatten som startet tilbake på slutten av 80 – tallet. Alt da kommunalminister Gunnar Berge (Ap) prøvde å få slått sammen kommunene på midten av 90-tallet, var Høyre problemet. Partiet som i dag kjemper for sammenslåinger, sto den gang fast på at det måtte skje frivillig. Berge var overbevist om at Høyre gjorde det bare for å gi regjeringen et nederlag. Ikke usannsynlig.
I Jens Stoltenbergs tid krevde Høyre fortsatt frivillighet. Reformen alle voksne mennesker vet trengs, ble ikke noe av, eller kommer alt for sent. Nå er det Senterpartiet sin moroklump som er fanebærer mot alt som lukter av endringer. Og får støtte fra Arbeiderpartiet som nå vil at det skal skje frivillig.
Faktum er at hvis du sier nei til alt, vil du av og til treffe. Det er enkel psykologi. Samtidig vil Senterpartiet helst glemme alt som gikk bra, men som de sa nei til.
Verden endrer seg. Det er ikke et slagord, men et faktum. Da jeg var ung, for sånn 40 år siden – og jeg er bare litt over 50 – var faderen redd for at Beta og VHS – filmer skulle ødelegge nabolaget vårt hjemme i Lofoten. Det skulle bli verre med Sky-Channel og filmen «å være ung er for jævlig». Internett fantes ikke. Ingen kunne se for seg en hverdag hvor unge lever mye av sitt liv digitalt – eller hvor kriminelle også gjør det. I byer og distrikter landet rundt er unge sårbare på en helt annen måte enn tidligere, ikke minst for overgrep og hets. Verden har endret seg, da må også politiet endre seg, og politikken.
Det var ikke mangelen på stein som gjorde at steinalderen opphørte. Den opphørte på grunn av en iboende trang til forbedring, et lettere liv. Vi ønsker bedre løsninger; mer miljøvennlige biler, ny design på kjøkkenet, raskere veibygging, nok sykehjemsplasser, fleksible åpningstider, flere tjenester, osv. Konsekvensen av disse ønskene er at noen andre må omstille seg og jobbe annerledes enn de gjør i dag. For å få det til må selvfølgelig også politikken endres, tilpasses og det må tenkes nytt.
Norge er mange ganger kåret til verdens beste land å bo i, basert på tall fra FN. Vi er ikke på randen av et stup, verken økonomisk, kulturelt eller politisk. Dette velger noen å se helt bort fra, og indirekte mister vi muligheter til å bli et samfunn der alle drar i den samme retningen. Med stolthet basert på politisk samarbeide.
I noen av kommentarfeltene på nettet, som velter over av konspirasjonsteorier og hatytringer, er det ofte politikkere som blir fremstilt som Den Store Synderen. Hvorfor det er blitt slik, er ikke et stort mysterium for meg. Spørsmålet er enkelt; er du et menneske som vil andre mennesker vel?
MEN nå må det bli skjerpings fra politisk hold. Politikere jobber blant annet med fordeling av goder og plikter i samfunnet. Som politisk folkevalgt er du med på å gjennomføre den politikken du og ditt parti står for, men det må alltid være for folket og til felleskaps beste.
Vi har et rimelig oversiktlig antall med seriøse og bra partier, som ivaretar ulike interesser fra ulike grupper i folket. La oss respektere hverandre i fortsettelsen og unngå at politikkere blir «klovner» som igjen blir overvåket av «aper»!
Bjørn Wiik, januar 2020.
