Sånn sent en romjulskveld under palmene er det godt å sitte å filosofere litt over julen, og i år Ari Behn sørgelige livsvalg. Det jeg digget mest med Ari var at han på mange måter var, eller i alle fall virket helt kompromissløs. Han utfordret livet, pressen og våre «verdier». At han valgt å ta sitt egent liv er først og fremst svært trist for de som ble igjen, jeg tror familien og nærmeste føler på håpløsheten slik nærmere 600 familier har følt det siste året, tragisk.
Men jeg undres i midlertid på følgende poeng. Der er at i vårt sensasjonslystne samfunn er det blitt slik at når det hender katastrofer eller «breaking news» , føler vi, og utrykker vi «super kollektivempati» på alle sosiale plattformer.
Brann, naturkatastrofer eller denne gangen ved Aris tragiske beslutning, da kan det se ut at vi elsker å velte oss i det sensasjonelle aspektet og kanskje litt for lite basert på hva som egentlig var fakta, eller situasjonen i forkant.
Er det dette man kaller å leve sitt liv på sosiale medier? Det er selvfølgelig rørende å se omtanken i ettertid selv om omtanken mens livet var, hadde vært å fortrekke, skulle jeg tro. Jeg skrev i et dikt for en del år siden,
Ikke gråt for meg
når jeg er borte,
når du ikke ler med
meg
når jeg er her!
Mange reagerte svært negativt på Behns fremtoning, men spørsmålet er om ikke fenomenet Ari Behn kan illustrere et viktig trekk ved de nordiske samfunn, vi tåler ikke så godt folk som tar for mye psykologisk plass. I det tragiske med at Ari valgte å gå ut av tiden er at mange i dag bør ha «blod på tunga». Med det tenker jeg på at mange av de som jeg har møtte på livets vei har hatt mye, ofte veldig mye negativt å si om Ari.
Mange følte et ubehag ved Ari Behn, og jeg skal innrømme at jeg i mange samtaler opplevde at han virkelig fikk passet påskrevet. NRK bruke humor når 1,2 millionene så ”Nytt på Nytt” i utgaven der stort alt var negativt rettet mot han, og det han stod for. I humoren tegn er alt lov eller kan det bli for mye?
Er det ikke Janteloven som opererer i bakgrunnen når man fordømmer «jålebukker» som Behn? Det er videre grunn til å være oppmerksom på at det Sandemose kalte Janteloven også har positive sider, den forteller om særtrekk ved de nordiske land som vi har glede av, og kanskje kan være stolte av. Etter min mening er Janteloven navnet på en kraft som bidrar til å opprettholde en symbolsk likeverdighet mellom mennesker i vårt hjørne av verden. Men dessverre ødelegger den for de som tenker nytt, provoserer og virkelig tørr å utfordre. Du skal ikke tro at du er noe!
Jeg synes det er rørende å se hvordan det norske folk trykker Ari til sitt bryst, så kan man kanskje si at det var litt sent. Men kanskje er det slik med «annerledes» menneskene. Vi fordømmer, vi nedsnakker men for så i ettertid hylle og si, «jeg hadde trua».
Alle visste om Ari Behn. Jeg kjente ham ikke personlig, jeg har faktisk aldri møtt han. Bare vært en stor fan, og heiet selv når jeg synes at ting ble litt rart og uforståelig. Vi ble plutselig et fattigere folk denne julen.
Men la oss lære noe av at vi er i «super kollektivempati» fase. La oss heie enda mer på de som utfordrer oss. Det finnes heldigvis flere annerledes mennesker, Det er ved å heie frem de som vi alle anser som litt smågærne, de som er stolte av og dyrker sine egne diagnoser, de som vi er litt flaue over når de bretter ut om sine utrolige fremtidsbilder, de som skifter bransje og jobb hvert eneste år, de som er litt paranoide i forhold til å holde seg relevant for fremtiden. Mennesker som er annerledes går nye veier, de bærer nyanser av en utfordring, og de gir livet en dæsj av gledens farger som infiserer deg med deres måte å være på.
Som Coco Chanel sa en gang: «For at man skal være uerstattelig, må man alltid være annerledes», og tro det eller ei, men dette er noe som er vanskelig å gjøre. De som tør å ha en uvanlig stemme blir nesten alltid gjort narr av. Men livet er alltid mer spennende hvis du tør å ta skrittet fullt ut og bryte det ønsket om å være den samme som alle andre: alle med de samme fysiske evnene, samme stil, og de samme tankene.
Takk for alt du var Ari, takk for at ditt liv gir nye mennesker motivasjon til å bli enda tryggere til å tro på det å tenke nytt, du og mange andre skal ha tusen takk!
Bjørn Wiik, desember 2019.
