Hvorfor skal det med tro og tvil være så vanskelig? Hvorfor skal det være slik at vi ønsker å sette mennesker i bås, basert på sin tro, eller mangel på tro? For meg har både troen og tvilen min blitt større etter hvert som livet utvikles og årene går. Det er egentlig slik at å stille spørsmål er en oppdagelsesreise som tar det første skrittet ut i mørket, spennende!
En sommerdag i min barndom står klart i min hukommelse: Jeg sitter under et tre i hagen vår, i nord – Troms, helt alene – ingen vet at jeg er der. Jeg har søkt ensomhet og ly under det tette furutreet, mine tanker sprenger alle grenser for hva jeg kan forstå, og det gjør vondt. Jeg kan ikke forstå at det ikke er noen begrensninger i tid og rom. Det som gjør det så vanskelig at jeg rent blir svimmel, er tanken på at hvis det er begrensninger, hva er da utenfor? Ingenting? Hva er ingenting?
Omar Khayyam, klok og dyktig persisk dikter sier følgende, «Bare en pust skiller tro fra tvil». Jeg og du tror på mye rart, religion er et av disse rare tingene som mange av oss dødelige tror på, eller ikke tror på, eller som meg «tviler tror» på. Noen mennesker tror at menneskets natur er god, andre tror at den er ond. Mens andre vil si det er våre valg som forteller oss om vi er gode eller onde.
Har du også tvilt på religion? På Gud? På tro? På tvil? Dette er spørsmål jeg av og til blir stilt. Det har jeg. I løpet av livet var jeg i en flytende fase hvor jeg stilte spørsmål ved en rekke ting: Hvem jeg var, hva jeg trodde på og hva jeg ville med livet. Som en del av dette ble det naturlig å stille spørsmål ved troen jeg vokste opp med, og berørte de litt typiske tros— og tvilsspørsmålene som: Finnes det en Gud? Hva er meningen med livet? Hva er min funksjon midt oppi det hele? Mange spørsmål som jeg tror alle føler på.
For meg blir tro en forlengelse av en åpen undring og en stadig spørrende innstilling til livets undere og mysterier. Alternativene til en undrende holdning er en ensidig, fornuftsmessig søken etter kunnskap, eller verre: likegyldighet.
Jeg tillater meg nå i større grad ikke å forstå, fortrenge spørsmålene som leder mot det uforståelige eller å bli likegyldig. Gjennom en slags troens forlengelse eller forsterking av min undring, blir området for hva jeg bryr meg om og ønsker å gi min omsorg og oppmerksomhet til større, både innover i meg selv og i invasjoner med alt og alle.
Bjørn Wiik, august 2019.
